Nytt familiemedlem – igjen!

Som alle gode borgere av Blærum har vi nå fått vår nye filippinske au pair. Det ulitmate accessoire ved siden av rosa skjorte og Jaguar. Vi får alltid veldig mye spørsmål om dette, så jeg tenkte å dele noen tanker og erfaringer her.

Jeg har alltid vært utrolig skeptisk til familier med au pair – det gir meg dårlige assosiasjoner til Tårnfrider som setter bort barna til andre. Vår motivasjon er snarere å få mer tid til barna fordi ved å snike oss unna mye av det daglige husarbeidet. I tillegg blir det fort 9 timer i barnehagen når begge er i full jobb, og det er jo helt uakseptabelt for en ettåring. Økonomisk sett går vi omtrent i null fordi vi slipper barnehageutgifter til Karin (2.800,-)  og også får kontantstøtte (3.300).

Vår nye au pair er søsteren til vår gamle au pair, så nå er vi godt involvert i hele slektshistorien – hvordan finanskrisen nesten tok jobben til faren deres, slektninger som mistet alt i flommen, søstre som får barn, brødre som skal studere og alt som hører med av økonomiske og praktiske bekymringer. Det store prosjektet deres er nå å bygge to hus på de to tomtene vår første au pair kjøpte for pengene hun tjente hos oss.

Det jeg sliter med, er at au pairen vår har to små barn som hun måtte reise fra. Jeg hadde lovet meg selv at jeg aldri skulle ha en med egne barn – det er jo helt hjerterått å måtte forlate barna sine i nesten to år. Opprinnelig skulle hun til en annen familie, men UDI brukte så lang tid på søknaden hennes at hun mistet kontrakten. Da hadde hun alt sagt opp jobben sin, og alle var fortvilet og vi lot oss overtale til å velge henne framfor en uten barn som hadde jobbet litt i Europa allerede.

Jeg har svelget mang en klump i halsen bare ved tanken på barna hennes og sliter med å snakke med henne om det. Likevel har jeg stor respekt for det valget hun gjør – det er faktisk den mest uselviske og selvoppofrende ting en mor kan gjøre. Lønnen hun fikk nå for oktober er nok til å dekke skolegang og utstyr for ett år for begge barna – tilsvarende fire fulle månedslønner for henne hjemme. Ikke engang grunnskolen er gratis i Filippinene, og jeg merker hvor mye økonomiske bekymringer preger hele livet deres.

Dagen i dag har blitt brukt til å bli kjent. Det er et langt lerret å bleke! “Is this a tunnel? Just like in the movies! Wow!” Aldri har den nye tunnellen i Bjørvika blitt så beundret… de har visst ikke slikt på Filippinene. Hun ble også dypt bekymret da hun så en båt midt i byen – inntil jeg fikk forklart henne at sjøen liksom går helt inn i byen er i Oslo. Jeg fikk også forklarte henne at det ikke var en slosskamp vi bevitnet – det var ambulansepersonell som forsøkte å få liv i en narkoman på Plata… Welcome to Oslo!

Og at vi skulle legge Karin til å sove alene! ute! var over hennes fatteevne. Jeg prøvde å forklare henne troen på Frisk Luft her i kongeriket, men hun er ikke overbevist. Tror hun ville ut og sjekke at det ikke var skorpioner og slanger på vei opp i vogna. Støvsugeren mangeslungne fuksjoner fikk vi også gått igjennom og som framtidig huseier fikk jeg forklart viktigheten av å mattslipe og vaske med salmiakkvann før man maler. Joachims prosjekt er å få henne til å slutte å kalle ham “Sir” – det klinger jo litt rart i våre sosialdemokratiske ører.

I morgen har vi planlagt tur i skogen – min krystallkule forteller meg at hun ikke helt vil skjønne poenget med å slepe seg opp lange bakker med små barn, men forhåpentligvis faller vaflene på Gupu i smak!

Leave a Comment

Your email is never published nor shared.

(required)
(required)