Monthly Archives: desember 2011

Finni på Finn

Min neste mann skal hete Finn – da har jeg alt jeg trenger!

“Biblioteket” har lenge sett litt ribbet ut og dermed vært en utmerket kandidat for et Finn.no-kupp. Men min dårlige halvdel mener alltid det motsatte av meg hver gang jeg bestemmer meg for å gjøre noe, så da ombestemmer jeg meg før jeg kommer i gang. Ikke så denne gang!

1200 kroner er jo et røverkjøpt for dette skatollet fra Oppegård (som ligner mistenkelig på mitt barndomshjems skatoll som ble solgt på Finn til noen i Oppegård for noen få år siden). Grunnet motvillig mann som MÅTTE på Biltema og Elkjøp (why?!), allierte jeg meg nok en gang med min far som tilhengerkjører og bæregutt. Han er som kjent ikke vondt å be, og lar seg begeistret overtale til alt fra nattlige skatoll-turer til moskusender.

photo

Skatoll (1200,-), stol (0,-) fra innerst i garasjen (arvet? lånt? stjælt?), saueskinn (0,-) fra ytterst i garasjen.

Hele rommet er i grunnen satt sammen av Finn-saker, loppis og ting jeg har arvet eller fått. Føler meg som en meget dyktig bloggkjærring nå altså! Dyttet til og med bort lampeledningene før jeg tok bilde!

photo

Stol (0,-) arvet av kollega, pute (0,-) arvet av far, teppe (750,-) fra loppis.

Ah! For ikke å snakke om min LazyBoy Recliner, også fra Finn-land. Innkjøpt til bekkenløsning som vel har gått over for lengst. Min kjærlighet til Lazyboy varer desverre evig, og jeg kommer alltid på en god grunn til å utsette hans endelikt.

photo

LazyBoy (500,-) fra Finn, bilde (0,-) arvet, pidestall (0,-) arvet, schäfer (70.000,- inkludert dyrlege, mat og interiørdeleggelser).

Problemet er at hver gang jeg får ånden over meg, så flytter jeg alle husets fine ting inn i det gjeldende rommet. Så nå har jeg ingen lampe på kontoret, ikke noe teppe i spisestua, ingen stearinlys på peisen, og Magnus sitt TV-spill står midt på gulvet i gangen…

Angrepet av Berit

Stormen Berit spionerer på meg! I går satt jeg innesperret på kontoret og stirret på solen. I dag, når jeg skulle på trening med Norske Redningshunder, kom Berit fram i all sin prakt -- vindkast og sidelengsregn og så kalde og stive fingre at iPhonen ikke lengre kjente mine kjærlige tastetrykk. Ti minutter etter at vi var ferdig, kom solen fram.

Hvorfor må jeg ha en så ubehagelig interesse? Som jeg etter 8 år fortsatt ikke viser noe særlig talent for? Hvorfor ender jeg opp med å forlate godstol, mann og barn, og gå ut i isende regn, for å sitte under en busk, og sannsynligvis også få en god dose kjeft? Eller som sist -- skru av hodelykten og gråte en liten skvett fordi alt gikk så utrolig rævva med Frida.

Hvorfor kunne jeg ikke hatt SPA som interesse? SPA hadde sammenfalt perfekt med min late, bedagelige natur! Det nærmeste jeg har vært SPA de siste 4 årene, var forrige måned. Og hvor var jeg da? På Asker Hunde-SPA med min gamle, stinkende schäfer som jeg febrilsk prøvde å få til å lukte litt bedre til twisted sisters skulle passe henne mens vi var på ferie. 600 kroner for å vaske en hund!? Dog fikk hun Senior-shampo. Og Senior-balsam.

Nuvel, jeg tenkte ikke bare på mine egne iPhone-døde fingre i dag, men også på min yngste hund, som lå klissvåt i kald bil i mange timer og sikkert utviklet spontan HD. Tok saken an, og etter å ha passert et esel og noen fylliker, kom vi endelig til dyrebutikken hjemme. Nesten 1000 kroner for et dekken?! Jeg kikket straks på min altfr store strikkegenser innkjøpt på loppis for 15 år siden… tatarata:

photo

Dekken til 20 kroner, anno 1996

For de med gjør-det-selv anlegg, er det en kjekk oppskrift her: http://www.hundedekken.com/

For de som ikke er med i Foreningen for Fornem Fattigdom, anbefaler jeg å kjøpe et Hurtta Pro dekken. Man skjønner den stive prisen, når man i fullt alvor lager slike videoer.

Skulle gjerne hatt slik dramatisk filmmussikk i bakgrunnen når jeg snubler rundt i skogen og med hodelykta på snei, og en gal nordlending på nakken som brøler “Spring nu Maria, SPRING!”

Slept til Slependen!

photo

Mobilbilde fra lysekronefixeren. Ankomst forventet i løpet av helgen.

Det nærmer seg dagen da jeg kan nyte min innsats av blod, svette og tårer for å slepe en selvprutet (på spansk, så utslaget ble ikke h elt ideelt…) antikk lysekrone til selveste Villa Hilton. Opprinnelig fransk, via Buenos Aires, til Slependen. Ingen liten bragd, tatt i betrakning at alle krystallene måtte fraktes i håndbaggasjen sammen med PC og max kvote tax free.

Det tok en halv evighet å pusse av den værste irringen. Vissnok i renessansestil. Føler meg nok litt gjenfødt selv når jeg får den opp!