Monthly Archives: juni 2012

Bekjennelser på sengekanten

Sannhetens time er farlig nær. I morgen reiser jeg på hytta med barna mens Herren skal være hjemme og ordne og fikse – deriblant fikse sengen. Først hadde vi en seng fra forrige hus, som ikke passet. Derfor kjøpte vi en ny seng, på Finn selvsagt, for 500 kroner. Den viste seg å være veldig stygg, men når vi sto der, sengeløse, og med tilhenger, to barn og penger i hånda hos de med en seng for mye, ja så kjøpte vi den. Jeg trodde det var helt ÅPENBART at dette var en midlertidig seng. Hvem gidder vel å bruke tid på å pusse og male en seng som for alltid vil være stygg? Derfor solgte jeg sengen nå når vi pusset opp soverommet. For 950 kroner! Deretter kjøper jeg en ny, kjempefin seng til 500 kroner! – dette er jo en klassisk solskinnshistorie fra sengeavdelingen!

photo
Jada mamma, jeg skal re opp neste gang…

Så oppdager vi at sengerammen mangler noen essensielle kroppsdeler – de som holder madrassen… Deretter faller poden ned av madrassene som står på gulvet mens malingen tørker på den nye sengerammen. Skrik og blod og skummel sprekk midt i øyenbrynet. Midt på natten og ingen far i huset. Mor konfererer med Morfar, og etter et ikke helt vellykket forsøk med øyenbrynsreparasjon ala Sportstape, så blir øyenbrynet limt på Bærum Legevakt.Rød sløyfe som premie og 151,- betalt for “materialkostnader” (?!).

Etter denne insidenten flytter jeg sengerammen på plass, slik at madrassene nå ligger litt underlig på gulvet i midten av sengen. Godt man har en au pair som hjelper til, når Mannen som kjent ikke forstår viktigheten av å flytte tunge møbler rundt omkring. Dette klassifiseres muligens ikke under “lett husarbeid” i au pair-kontrakten, men definitivt under “kulturutveksling” – de bytter sikkert ikke senger hvert år på Filippinene. Uansett. I løpet av sengeflyttingen, blir det ganske åpenbart at sengerammen er 220, ikke 200 cm som jo er standarden. Og som jo er målene på madrassene våre. Ergo må jeg berette om disse overskuddscentimeterne innen avreise til jobb i morgen tidlig.

Foreløpig tror jeg salgspitchen min blir at dette jo representerer en fantastisk mulighet for en mann på nærmere 1.90 til å få en seng der han ikke trenger å krangle med fotenden! Hvis vi kjøper litt skumgummi og legger i enden, så vil det fungere helt smashing! Sengen er rett og slett en kjærlighetserklæring til min litt for lange mann!

Og ikke nok med det! I går fant jeg nattbord fra samme serie på Finn til 500,-. På Homlia, så vi kan jo legge på 250,- i bensin og bompenger. Og 200,- for det viste seg at det var 500,-/stk, men jeg fikk prutet det ned til 700.

photo

Alle interiørbilder blir finere med schäfer.

Og ikke nok med det! Jeg spurte om ikke disse ganske fine lampene fulgte med, og det gjorde de jo da!

photo

Toppers - kanskje nye lampeskjermer hvis jeg gidder

Nå mangler vi bare et godt teppe, men Joachim har lagt ned forbud mot flere persiske tepper, så jeg er litt i villrede. Og så var det denne bekjennelsen da… kanskje jeg bare skal be ham lese bloggen? Veldig progressivt med slik live-reality-blogg. Oppdatering følger.

Selvberging

Her i huset klarer vi oss selv fra tidlig alder!

Vi fisket en ål i helgen – någet ufrivillig fra begge parter vil jeg tro. Investerte i bambusfiskestenger på Biltema til barna, og regnet vel ikke helt med den store fangsten. Sist noen fikk fisk på hytta var i 1983, da min ellers sindige onkel brølte ned i et fiskegarn innsnurret i uspiselig, piggete fisk for ørtende gang – aldri mer garnfiske! Åkke som. Magnus glemte fiskestanga på brygga, og morgenen etter hadde vi en lang ål på kroken:

photo

Kraftig kost for mor med smale øyne og morgenkåpe - godt vi har far i bakhånd til ålekriser.

Etter intens googling, viser det seg at ålen omtrent er som kakkerlakken – den overlever atomkrig! Tips om å rulle den i salt og sagmugg (for å få tak), spikre den opp på veggen, og at halen ikke forstår at hodet er kappet av… pluss at den er nesten umulig å tilberede fordi skinnet er så seigt, så satte vi den fri igjen. Fristet lite å jakte hodeløs ål innrullet i sagmugg og salt, for så å bygge røykovn for å kunne spise den.

Magnus er godt i gang med å lære seg å kjøre bil – 1 km fra postkassene til hytta. Snart kan han kjøre mor og far på fest!

photo

Omtrent her passerer vi skiltet med "Barn leker" - det passer jo godt!

Med min nye Yin/Yang og Work/Life Balance på vei, har jeg også gjenopptatt treningen av min kommende redningshund – herlig, herlig i skogen! Hun ligger an til å bli en veldig god sporhund. Runderingen er også veldig bra, med unntak av av starten… med andre ord nesten like nyttig som en bil uten tennplugg. Vi jobber med saken.

photo

Flink på noe jaffal. Fant tre barnesokker, en tom flaske og to gensere. Betalt med tennisball.

Lurt av mei sjæl

Min latskap har fått meg langt her i livet. Man blir effektiv av å være lat, og ingen skal beskylde meg for noe annet enn å inneha disse to egenskapene. 35 års latskap har gjort meg til en ekspert til å finne minste motstands vei fra A til Å. Jeg freser unna doktorgrader, barnefødsler og husoppussing over en lav sko altså. Men jeg er også av typen som heller bærer meg i hjel enn å gå to ganger. Bokstavelig talt. Dette har medført mange knuste telefoner, revnede handleposer og sist – bilnøkler i posen med hundebæsj. Nuvel – det kan sikkert skje den beste.

Siste runde med å bære seg selv i hjel, var mitt forsøk på å gjøre jogging enklere. For å  oppnå maksimal fart med minimal innsats, knøt jeg mine hunder sammen i et intrikat system med trekksele, trekkbelte og trekkline. Ikke ikke minst en såkalt hanefot slik at man kan koble to hunder på ett bånd. Den eldte lengst fram, og den yngste og ivrigste lengst bak, slik at lille Frida trakk som en gal for å ta igjen eldstemann – hvilken jo er vanskelig når man må trekke på hele mor for å komme framover.

Problemet var jo at jeg brukte fantastiske mengder energi på å unngå å bli revet over ende, i en fart på 1,2 mil per time der jeg bremset frenetisk hele veien. Grusefult fort for en dårlig trent stakkar – trodde faktisk jeg skulle kaste opp rett før jeg kom til bilen og endte i denne posituren:

photo

Til alle bekymrede forbipasserede på Vestmarkveien, kan jeg melde at vi kom oss opp etter 20 minutters meditasjon i veikanten

Nå er jeg støl så støl at jeg vurderer å søke kommunen om handicap-parkering, men jeg kan i allefall skryte av en, vel, relativt ynkelig kort joggetur, men en ekte joggetur lell!

Comeback og krimskrams

Først, la meg lansere mitt comeback til livet, uten å gå inn i detaljer helt ennå! Jeg er altså ikke nyskilt eller nyfrelst, men yin, yang og alle de andre er på vei tilbake! Full av teoretisk energi, og med mann på Færderseilas, lå alt klart til å drive litt home makeover uten å måtte forspørre den någet uvillige Mannen.

Første punkt på hjemme-alene-dagen er selvsagt ommøblering. Jeg har alt ommøbert kirkebenken fra entreen til gangen (med min mor, enn annen uhelbredelig ommøblerer), ettersom jeg arvet en super Biedermeiersofa av min venninnes mor (og min mors venninne!). Dette ble ikke møtt med applaus på hjemmefronten – han mener nemlig jeg bør ha en Plan med alle møbler som kommer inn døra. Kirkebenken har nemlig alt fortrengt slagbenken, som nå står i kjøkkenet (etter at slagbenken ble fortrengt at kirkebenkent til et ulykksalig opphold i gangen og på vaskerommet – henger du fortsatt med?).

Derfor kan jeg ikke spørre mannen om ikke Biedermeiersofaen skal prøves et annet sted også, nemlig i biblioteket. Som tredjegenerasjons ommøbleringsentusiast-gift-med-en-uentusiast, så har jeg lært meg knepet med å legge et teppe under den ene enden og dermed ripefritt kunne slepe store møbler fra rom til rom i ekteskapelig ensomhet. Godt, godt, dette var nemlig ikke en heldig interiørendring – det ble litt Dronning Sonja-steming inne i biblioteket:

photo

Ok, visualiser bedre lys og farge på bildet, ignorer grønn barnehage-perle-krokodille og senk bildene over sofaen 50 cm (kirkebenken var høyere), og fjern i ditt stille sinn NOK EN GANG alt smårot i randsonene av bildet... i

photo

Bedre bilde, men litt vel rojalt, og stor fare for kraniebrudd mot billedramme i gull, dersom du deiser litt fort ned i sofaen i sjampisfarta. HMS kommer først, sofaen må tilbake!

For å fortsette kronologisk, så angrep jeg hagen, mens Magnus angrep hemmelig rom under glassverandaen. Grunnet tilværelsens uutholdelige overanstrengelse, har jeg latt hagen bevisst gå totalt i frø, og antok at Agent Orange var det eneste som dugde, men en spade og litt svette var det eneste som skulle til:

photo

Oi. Oioioi. Vær vennlig å ikke bla bakover til sommeren for to år siden da jeg hovmodig anklaget forrige eier for å forsømme hagen. Natur er sterkere enn kultur. Halvannet års vanskjøtsel, så ser det slik ut. Sikkert ingen overraskelse for hagekjennere, men et sjokk for Latsabben,

photo

Nuvel. 45 minutter og 37 kalorier senere.

Som den utrolig gode moren jeg er, så tak jeg mine barn med til kulturens høyborg, Sandvika Storsenter. Etter litt meningsfullt samvær på McDonald, gikk turen videre til Kremmerhuset. To lamper, en globus og nokå attåt ble slept hjem, sammen med skrikende barn – krimskrams på høyt nivå:

photo

Festlig lampe i silkestoff til et par hundrelapper i gangen

photo

Og på barnerommet, som erstatning for kjedelig liten IKEA-rislampe i samme fasong

På tide og finne fram hundeteppet og slepe Biedermeieren tilbake til entreen.

(Oioioi! Hvis dere ikke hører mer fra meg så er det fordi jeg har emigrert til Arvid Mæland: For alle som ser på TV2 i skrivende øyeblitt (Fantastiske historier): En gjeldstynget nordmann som kjøpte ranch i Arkansas med famlien og brukte overskuddet på “Dyreauksjon” – og kom hjem med sauer, lama, zebra og kenguru! Howdy!)

Neste anledning for illegale husutskeielser er anslått til kommende Vespatreff i Kristiansand i juli. Stay tuned…