Monthly Archives: august 2012

Ti år eldre på to timer

For de som lurer på om jeg overlevde min impulsinvitasjon av potensielt 60 deltagere i barnebursdag mandag etter jobb…

INGEN barn meldte avbud, så vi endte på nesten 30 gjester med stort og smått. Takket være et visst klarsyn hadde jeg anskaffet en god del papp, plast og klarte å rekvirere flere velvillige mammaer til tjeneste underveis.

Men jeg var bittelitt svett da første bursdagsgjest på 4 år ble sluppet av på tunet, alene, før Joachim, Magnus og Karin i det hele tatt hadde kommet hjem. Den lille gjesten syntes heldigvis det var veldig spennende å hjelpe meg å lage glasur, og 10 minutter etterpå var det fullt hus, og full fart i tre timer. Store mengder pølser, gele og kake ble fortært, og det ble til og med tid til litt prat med de voksne gjestene. Litt snørr og tårer i trampolinen, men stor ekstase under skattejakten.

photo

Skattekart over selveste Villa Hilton. Ok, bildet er på tvers, men man MÅ altså ha bilder i blogger, så du får rotere det 90 grader inni hodet ditt! Finner ikke knappen.

Jepp: Jeg gjør det gjerne igjen! Jeg har ikke verdens største ambisjonsnivå om strøkent hus, og godt er det, for hele andre etasje ser ut som Ragnarokk, inkludert skitne, små monstertruser på badegulvet, men de herlige damene klarte å sno seg rundt alt oppussingskaoset og se det framtidige potensialet. Mammakveld der barn er byttet ut med rødvin, er alt avtalt.

Men kjenner at Karins bursdag i oktober nok blir i litt mindre skala…

Fest i Byparken!

To ganger i året blir lille Sandvika akkurat som Kardemommeby, med fest i Byparken, et loppete esel som snubler rundt, kanoturer, ansiktsmaling, sirkus og et halsbrekkende Olabilløp ned Kinoveien som neppe er godkjent av HMS-avdelingen i kommunen. Og byen blir invadert av den skumle strikkegrafitti-gjengen fra Sandvika VGS og Husmorlaget:

photo

Hærverk på høyt nivå!

Jeg kjenner at innflytteren i meg blir bittelitt mer Sandviks-patriotisk for hvert år, og i år var det plenty med good vibes i gamle Sandvika, som er langt mer enn et storsenter og en bussentral. La meg også anbefale barnevennlig lunsj i “Bakgården” der det er et snev av Hawaii-stemning med sandstrand, dagsenger og amfitrapper. Mor kan drikke kaffe mens barna graver i sanden og leker i dukketeateret (eller putter plastposer opp i ventilasjonsrøret slik at det lager prompelyder – dette viste seg å være den største attraksjonen for Gjølle juniors og ikke navngitt pike fra barnehagen).

Sosialt ansvarlige som vi er, kjøpte jeg også en gammel kjøkkevekt på bruktmarkedet, til inntekt for “Afrika” (litt uspesifisert akkurat hvor i Afrika pengene fra kjøkkenvekten havner, men det er jo nok å bruke penger på nerridær):

photo

Millioner av barn får rent drikkevann for denne kjøkkenvekten!

Den kommer sikkert godt med når jeg skal lage cupcakes og popcakes, og vil imponere alle mammane i barnehagen som jeg har invitert til barnebursdag på mandag. Men hva tenkte jeg egentlig på da jeg inviterte 16 barn på bursdag, og skrev “småsøsken og foreldre også hjertelig velkomne!”?. Som jeg har lært på sambands-kurs (nei, ikke sambakurs): “Tenk, Trykk, Tal”. De ble kun “Trykk, Tal… Panikk” denne gangen også. Hvis alle kommer, blir det jo 60 stykker her. Mandag kl 16.30, ca 15 minutter FØR jeg kommer hjem fra jobb?! WTF?!

Og som oppmerksomme lesere ser, så har jeg lenge lovet å rydde før jeg tar bilde, hvilket jeg jo klarte med en en ekstrem close-up av kjøkkenvekten. I panorama-vinkel, ser kjøkkenet slik ut:

photo

Minner meg litt om en episode i Absolutely Fabulous, der Edina, etter å ha fått barn, løper rundt i sin sitt tidligere miniminalistiske hus og roper til sin like alkoholiserte venninne Patsy: "Where have all my surfaces gone, darling? Where are my surfaces? My surfaces!"

Resten av huset ser ikke mye bedre ut, men nå er i allefall 2 av 3 gulv nesten ferdig slipt – med tilhørende støvlag overalt. Jeg prøver nå frenetisk å finne en løsning som ikke involverer hardt arbeid, før yummy-mummy-gjengen inntar Villa Hilton på mandag. Jeg husker med skrekk og skam hvor utadæisjæl hvitt, rent og ryddig jeg syntes det var da jeg var på barselgruppebesøk hos de andre mammaene – måtte nesten ha solbriller på i de fine, velorganiserte leilighetene deres.

MEN: Nå har jeg kjøpt Certo syltepulver for å lage hjemmelaget ferskensyltetøy og imponere Miniklubben i barnehagen, når de kommer på besøk om halvannen uke. Dette pedagogiske stuntet skal oppveie for alle umerkede klær, alle glemte foreldremøter, matpakker med feil pålegg, og “Magnus må ha CHERROX-lapper” som jeg har snublet meg gjennom de siste årene. Certo fikser biffen. Så får vi bare håpe at bestyreren ikke tråkker i hundemøkk, ungene får blodforgiftning av å tråkke på spiker, eller noen ramler ned skrenten. I motsetning til sist er i allefall motorsagen og søppelberget borte. Det er nemlig Fremad, Marsj! her på Villa Hilton. Denne gangen har vi jo strøm i første etasje (hmmm…. men ikke i andre etasje for øyeblikket…)

Sukk hjerte, brist ikke. En gang blir det vel min tur til å imponere mammapolitiet som bor i oss alle.

Det kommer i klæddær

Visdomsord fra min farmor, som etter 85 år, 2 verdenskriger, 4 barn og 3000 høner innså at livet går i rykk og napp. Nå har vi som vanlig hatt både rykk og napp samtidig.

Avdeling hund, barn og drama:

Frida er jo død og… vel… kremert… Jeg takket pent nei til urne. Selv om den sikkert hadde gjort seg godt på kleberstenspeisen, så har jeg sett for mange komedier til at jeg tør ta sjansen, gitt våre lystige nachspiel – det måtte gått galt før eller senere (ja, Nansen, Camillasan, Store Blomst og Fru Gjølle er prime suspects her i en velmendende seremoni som er dømt til å utarte, tett fulgt av hele Joachims familie og vennekrets).

Nuvel, hvor var jeg. Jo død hund = på’n igjen. Denne gangen går jeg for jaktlabrador. Labradoren er jo verdens kjedeligste hund for en schäferjente som meg selv, men jeg har mine øyeblikk med klarsinn, og vet at dette er det smarteste valget. Og jaktlabbe er jo littegrann kult. MEN. Man får ikke gode jaktlabradorer i Norge. Ergo har jeg surfet, ringt og googlet til øyet ble stort og svart, og til slutt landet på et kull fra Kennel Karriärs. I Stocholm (eller Vårby, et litt belastet område, som gjorde min psykolog-tante sterkt bekymret for om jeg ville få en labrador med kriminelle, sosialt belastede gener). Ergo ble muttern rekvirert som figurant, og vi satt nesen mot Stockholm. Man kjøper jo ikke en venn for 13 år uten å teste grundig først.

Slik! (jaktlabrador, stjælt fra internjet)

Ikke slik! (utstillingslabrador)

Men det er ganske laaaaangt til Stockholm, særlig når passasjeren lider av Crohns Cøliaki-tarmkreft (dette ble også grundig gugglet på reisen, noe må man jo ta seg til 16 timer i bil, ikke inkludert dostopp på hver Ok-mac mellom Tøcksfors og Huddinge). 6 valper ble testet foran og bak – jeg stadig svettere, og min mor stadig blekere, der hun satt under en busk. And the winner is: Karriärs Best of Friends Molle! Håndpenger ble betalt, nok et bensinstasjonspølse fortært, og så pling, ringer Far i Huset og informerer om at Barn 2 har stupt ut av handlekurven på Smart Club, og er blitt litt stille. Neste samtale kommer fra Bærum Sykehus, der Barn 2 har blitt rar i hodet, kaster opp og er på vei til Buskerud Sentralsjukehus for observasjon, men ingen tegn til hjerneblødning. Nehei. Hjerneblødning guggles frenetisk, mens klampen er i bånn, sammen med mors samvittighet. Og Buskerud Sentralsjukehus da. Rigshospitaaaalet høres jo langt mer kompetent ut for en pike fra Tåsen.

Ved midnatt konstaterer jeg at huset står, bilens baksete er redningsløst tilgriset av oppkast, barn 1 trygt plassert hos supertantene, og så setter jeg kursen mot Sjukehuset Langtvekkistan. Der blir vi vekket av en engel med lommelykt hverannen time, som sjekker puls, blodtrykk og bevissthet (ikke min, merkelig nok!), og jeg får flashbacks til Karin og mins første netter i denne verden, tilbragt på isolat på Ullevål med mistanke om svineinfluensa (det er en annen historie som jeg skal bearbeide på gamlehjemmet)

photo

Og hvor er mamman din? Ute og leter etter redningshund sa du?! Fy for skam...

Dagen etter er det ingen tid til ettertanke og refleksjon over livets skjørhet. Det er BARNEBURSDAG med prompepute, ballonger, kaker og pølser og 20 besøkende familie og venner (og langt gress, skittent hus og varm cola). Lille Magnus er 5 år, og vi må oooops! montere en enorm trampoline før han kommer hjem fra supertantene. Takket være verdens beste familie går alt helt utmerket, og kvelden avsluttes med rosevin og gode venner.

Avdeling hus, jobb og kaos

Parallelt med ovennevnte hendelser, har vi satt i gang en aldri så liten renovering. Siste rykk innendørs skal fullføres straks og med en gang. Det rives, hamres og støves på de to siste soverommene. Nok en gang leter jeg etter lommelykten så jeg kan lete etter det jeg leter etter. Og så finner vi verdens vakreste perlespont-panel bak de stygge huntonittplatene. Ikke overraskende for meg, men jeg hadde jo – i ekteskapets interesse – bestemt meg for å gi avkall på disse til fordel for gipsens lette vei. Men jeg MÅ jo bare spørre men kjære om ikke vi kan restaurere panelet, og han var merkelig lett å overtale (kan det være en ny Vespa-tur under oppseiling?!).

photo

Litt mer å skrape, sparkle og pusse!

MEN, dette innebærer at vi må vente to uker på spesialhøvlet panel til diverse vannskadde områder. Ergo må vi sysselsette håndverkerne med å også fikse gangen oppe straks og med en gang, og dermed blir det komplett kaos. Alt inventar er stappet inn på barnerommet, alle mennesker stappet inn på vårt soverom, støv, mørke og kaos overalt.

Vi løper hodeløse rundt og sjekker malingsprøver, måler loftstrapper, leier slipemaskiner og tømmer lass på lass på fyllinga. Parallelt med dette kluderer au-pair-søknaden seg totalt til, og jeg tilbringer timesvis med UDI, politistasjonen og ambassaden i et forsøk på å redde vårt utrolig progressive forsøk på å få en mannig au pair. Uvisst utfall enn så lenge, og tidsklemma, hybelkaninene og klesvasken har slukt oss med hud og hår.

Men, fortvil ikke! Jeg har lenge angret på at jeg ikke valgte teorikurset “STV 908 Internasjonale Forhandlinger” på hovedfag. Men jeg klarer meg ganske bra i praktiske forhandlinger: En måneds fri med lønn i september, før jeg begynner i ny jobb. O lykke! Tror sannelig jeg må begynne å lage cupcakes og nupereller!

Det blir i allefall bedre tid til å dra på dynga – der jeg i dag fisket ut familiens gamle bryllupsbilder fra Fatterns mugne kartonger som jeg dumpet i containeren for “Brennbart”:

photo

Farmor og farfar reddet fra dynga. Etter to verdenskriger. Før 4 barn og 3000 høner.

photo

Og farmor på det tidspunktet hun meget vel visste at livet kommer i klæddær. 80-årsdagen vil jeg tro.

photo

Farmor og undertegnede. Barnebarn 3 av 10. Sommeren 1977. Og en perfekt sirkulær avslutning på innlegget.

Gidde du opp?

Magnus: Mamma – gidde du opp å sette opp lampe der?

Mamma: Ehhh… nei da, vi skal bare… øh….

photo

Vennligst visualiser taklampe her

Hva er vel tre måneder for en ledningsstump? Med mørketiden kryper den sikkert litt lenger opp på to-do listen. Soverommet er jo tross alt 73% ferdig. Makan til mas!

Dobbeltrist

Her har det blitt tynnet kraftig i rekkene på en uke. Mandag ble Frida avlivet hos veterinæren pga albueleddsartrose. Problemet var såpass omfattende at operasjon ikke ville kunne gitt henne et aktivt liv, og Frida var ingen selskapshund – hun var bygget for full fart fra morgen til kveld. Så da ble valget enkelt, men likevel veldig trist. Kommer til å huske henne som en utrolig intens og livsglad hund, som lærte meg masse på kort tid:

photo

Heftig og begeistret fra 25. mars 2011 - 30 juli 2012. Måtte du ha kommet til ballrommet der oppe...

Heldigvis har vi gamlemor fortsatt – hun annonserer sin død med jevne mellomrom, men nå har hun fått litt knark og er i fin form igjen. Litt sjanglete i bakparten, men kvikk og glad:

photo

Shiva ser litt skyldbetynget ut for å ha badet i gjørmedammen og så lagt seg på solpleddet...

Og til trist nr. 2, så kjørte jeg vår super-aupair til flytoget i dag. To fine år, men det er også alt UDI tillater, og nå skal hun til Spania. Så da var det ny runde med tårer og avskjedslunsj med klump i magen. Man vet jo at dagen kommer, men  det er likevel så trist fordi man vet at man sannsynligvis aldri vil ses igjen.

Men med barn i huset er det lite tid til ettertanke, så det er bare å finne fram sparkesykkelen og dykkebrillene og suse videre. Jeg får heller sitte på gamlehjemmet og tenke på alle  dyrene og menneskene som har blitt borte disse  siste to årene.

Og man kan jo ikke være så trist med en sånn gjeng rundt seg – her minstemor som spiser vannmelon med hele kroppen:

photo

Karin øver til audition på I Know What You Did Last Summer 7

Forrige uke ble nemlig tilbragt på den franske rivieraen med storesøster og familie. Hva er vel bedre enn en kusine som kan lese? Her knipset fra en pause i hovedkontoret til søskenbarnas Ninjaskole (Karin ble utvist med jevne mellomrom, og var ofte å finne  hundeburet, stakkars)

photo

Flott bok om en kanin som bare kunne si Bæsj, inntil den ble spist av en ulv, reddet av sin far, og så bare kunne si Promp. Ja til forfatterstøtte!