Det kommer i klæddær

Visdomsord fra min farmor, som etter 85 år, 2 verdenskriger, 4 barn og 3000 høner innså at livet går i rykk og napp. Nå har vi som vanlig hatt både rykk og napp samtidig.

Avdeling hund, barn og drama:

Frida er jo død og… vel… kremert… Jeg takket pent nei til urne. Selv om den sikkert hadde gjort seg godt på kleberstenspeisen, så har jeg sett for mange komedier til at jeg tør ta sjansen, gitt våre lystige nachspiel – det måtte gått galt før eller senere (ja, Nansen, Camillasan, Store Blomst og Fru Gjølle er prime suspects her i en velmendende seremoni som er dømt til å utarte, tett fulgt av hele Joachims familie og vennekrets).

Nuvel, hvor var jeg. Jo død hund = på’n igjen. Denne gangen går jeg for jaktlabrador. Labradoren er jo verdens kjedeligste hund for en schäferjente som meg selv, men jeg har mine øyeblikk med klarsinn, og vet at dette er det smarteste valget. Og jaktlabbe er jo littegrann kult. MEN. Man får ikke gode jaktlabradorer i Norge. Ergo har jeg surfet, ringt og googlet til øyet ble stort og svart, og til slutt landet på et kull fra Kennel Karriärs. I Stocholm (eller Vårby, et litt belastet område, som gjorde min psykolog-tante sterkt bekymret for om jeg ville få en labrador med kriminelle, sosialt belastede gener). Ergo ble muttern rekvirert som figurant, og vi satt nesen mot Stockholm. Man kjøper jo ikke en venn for 13 år uten å teste grundig først.

Slik! (jaktlabrador, stjælt fra internjet)

Ikke slik! (utstillingslabrador)

Men det er ganske laaaaangt til Stockholm, særlig når passasjeren lider av Crohns Cøliaki-tarmkreft (dette ble også grundig gugglet på reisen, noe må man jo ta seg til 16 timer i bil, ikke inkludert dostopp på hver Ok-mac mellom Tøcksfors og Huddinge). 6 valper ble testet foran og bak – jeg stadig svettere, og min mor stadig blekere, der hun satt under en busk. And the winner is: Karriärs Best of Friends Molle! Håndpenger ble betalt, nok et bensinstasjonspølse fortært, og så pling, ringer Far i Huset og informerer om at Barn 2 har stupt ut av handlekurven på Smart Club, og er blitt litt stille. Neste samtale kommer fra Bærum Sykehus, der Barn 2 har blitt rar i hodet, kaster opp og er på vei til Buskerud Sentralsjukehus for observasjon, men ingen tegn til hjerneblødning. Nehei. Hjerneblødning guggles frenetisk, mens klampen er i bånn, sammen med mors samvittighet. Og Buskerud Sentralsjukehus da. Rigshospitaaaalet høres jo langt mer kompetent ut for en pike fra Tåsen.

Ved midnatt konstaterer jeg at huset står, bilens baksete er redningsløst tilgriset av oppkast, barn 1 trygt plassert hos supertantene, og så setter jeg kursen mot Sjukehuset Langtvekkistan. Der blir vi vekket av en engel med lommelykt hverannen time, som sjekker puls, blodtrykk og bevissthet (ikke min, merkelig nok!), og jeg får flashbacks til Karin og mins første netter i denne verden, tilbragt på isolat på Ullevål med mistanke om svineinfluensa (det er en annen historie som jeg skal bearbeide på gamlehjemmet)

photo

Og hvor er mamman din? Ute og leter etter redningshund sa du?! Fy for skam...

Dagen etter er det ingen tid til ettertanke og refleksjon over livets skjørhet. Det er BARNEBURSDAG med prompepute, ballonger, kaker og pølser og 20 besøkende familie og venner (og langt gress, skittent hus og varm cola). Lille Magnus er 5 år, og vi må oooops! montere en enorm trampoline før han kommer hjem fra supertantene. Takket være verdens beste familie går alt helt utmerket, og kvelden avsluttes med rosevin og gode venner.

Avdeling hus, jobb og kaos

Parallelt med ovennevnte hendelser, har vi satt i gang en aldri så liten renovering. Siste rykk innendørs skal fullføres straks og med en gang. Det rives, hamres og støves på de to siste soverommene. Nok en gang leter jeg etter lommelykten så jeg kan lete etter det jeg leter etter. Og så finner vi verdens vakreste perlespont-panel bak de stygge huntonittplatene. Ikke overraskende for meg, men jeg hadde jo – i ekteskapets interesse – bestemt meg for å gi avkall på disse til fordel for gipsens lette vei. Men jeg MÅ jo bare spørre men kjære om ikke vi kan restaurere panelet, og han var merkelig lett å overtale (kan det være en ny Vespa-tur under oppseiling?!).

photo

Litt mer å skrape, sparkle og pusse!

MEN, dette innebærer at vi må vente to uker på spesialhøvlet panel til diverse vannskadde områder. Ergo må vi sysselsette håndverkerne med å også fikse gangen oppe straks og med en gang, og dermed blir det komplett kaos. Alt inventar er stappet inn på barnerommet, alle mennesker stappet inn på vårt soverom, støv, mørke og kaos overalt.

Vi løper hodeløse rundt og sjekker malingsprøver, måler loftstrapper, leier slipemaskiner og tømmer lass på lass på fyllinga. Parallelt med dette kluderer au-pair-søknaden seg totalt til, og jeg tilbringer timesvis med UDI, politistasjonen og ambassaden i et forsøk på å redde vårt utrolig progressive forsøk på å få en mannig au pair. Uvisst utfall enn så lenge, og tidsklemma, hybelkaninene og klesvasken har slukt oss med hud og hår.

Men, fortvil ikke! Jeg har lenge angret på at jeg ikke valgte teorikurset “STV 908 Internasjonale Forhandlinger” på hovedfag. Men jeg klarer meg ganske bra i praktiske forhandlinger: En måneds fri med lønn i september, før jeg begynner i ny jobb. O lykke! Tror sannelig jeg må begynne å lage cupcakes og nupereller!

Det blir i allefall bedre tid til å dra på dynga – der jeg i dag fisket ut familiens gamle bryllupsbilder fra Fatterns mugne kartonger som jeg dumpet i containeren for “Brennbart”:

photo

Farmor og farfar reddet fra dynga. Etter to verdenskriger. Før 4 barn og 3000 høner.

photo

Og farmor på det tidspunktet hun meget vel visste at livet kommer i klæddær. 80-årsdagen vil jeg tro.

photo

Farmor og undertegnede. Barnebarn 3 av 10. Sommeren 1977. Og en perfekt sirkulær avslutning på innlegget.

3 Responses

Write a Comment»
  1. Vår labrador – bordercollie mix ligner faktisk ganske mye på en jaktlabrador. Må jo være ideell hund i en barnefamilie.

  2. Eva

    Gratulerer med ny jobb!

    Og for en herlig komponert bloggpost, du maler veldig levende bilder i hodet mitt. Takk!

  3. Hej !

    Nu är det inte länge kvar innan Molle flyttar hem till er !
    Ha det gott, vi ses snart igen

    Mvh Sara

Leave a Comment

Your email is never published nor shared.

(required)
(required)