Dobbeltrist

Her har det blitt tynnet kraftig i rekkene på en uke. Mandag ble Frida avlivet hos veterinæren pga albueleddsartrose. Problemet var såpass omfattende at operasjon ikke ville kunne gitt henne et aktivt liv, og Frida var ingen selskapshund – hun var bygget for full fart fra morgen til kveld. Så da ble valget enkelt, men likevel veldig trist. Kommer til å huske henne som en utrolig intens og livsglad hund, som lærte meg masse på kort tid:

photo

Heftig og begeistret fra 25. mars 2011 - 30 juli 2012. Måtte du ha kommet til ballrommet der oppe...

Heldigvis har vi gamlemor fortsatt – hun annonserer sin død med jevne mellomrom, men nå har hun fått litt knark og er i fin form igjen. Litt sjanglete i bakparten, men kvikk og glad:

photo

Shiva ser litt skyldbetynget ut for å ha badet i gjørmedammen og så lagt seg på solpleddet...

Og til trist nr. 2, så kjørte jeg vår super-aupair til flytoget i dag. To fine år, men det er også alt UDI tillater, og nå skal hun til Spania. Så da var det ny runde med tårer og avskjedslunsj med klump i magen. Man vet jo at dagen kommer, men  det er likevel så trist fordi man vet at man sannsynligvis aldri vil ses igjen.

Men med barn i huset er det lite tid til ettertanke, så det er bare å finne fram sparkesykkelen og dykkebrillene og suse videre. Jeg får heller sitte på gamlehjemmet og tenke på alle  dyrene og menneskene som har blitt borte disse  siste to årene.

Og man kan jo ikke være så trist med en sånn gjeng rundt seg – her minstemor som spiser vannmelon med hele kroppen:

photo

Karin øver til audition på I Know What You Did Last Summer 7

Forrige uke ble nemlig tilbragt på den franske rivieraen med storesøster og familie. Hva er vel bedre enn en kusine som kan lese? Her knipset fra en pause i hovedkontoret til søskenbarnas Ninjaskole (Karin ble utvist med jevne mellomrom, og var ofte å finne  hundeburet, stakkars)

photo

Flott bok om en kanin som bare kunne si Bæsj, inntil den ble spist av en ulv, reddet av sin far, og så bare kunne si Promp. Ja til forfatterstøtte!

4 Responses

Write a Comment»
  1. Uff så trist, både 1 og 2. Vår hund nærmer seg 13, men er heldigvis i fin form (med Rimadyl).

    Hvorfor 2 års regel for aupair?

  2. Maria

    Ja Rimadyl har jeg vært fristet til å ta en knert av selv etter litt for mye maling av innvendig tak… Gamlemor er bare 9,5 men hardt brukt som redningshund, så hun er litt oppbrukt stakkars.

    Au pairer får bare være i 2 år fordi oppholdstillatelsen er for å fremme “kulturutveksling” og ikke arbeidsinnvandring… Forståelig nok fra myndighetenes side, men leit for oss når begge parter ønsker å fortsette kontrakten.

  3. nanna baldersheim

    Så trist. Og alt for tidlig. Masse hilsener fra oss i Bodø.

  4. Ingrid Hanken

    Nei, nå ble jeg virkelig lei meg! Lille, ville, kosete ulveFrida med det intense blikket og den lekne kroppen. Kjempetrist å høre, Maria. En hund er jo ikke bare en hund! Stor klem.

Leave a Comment

Your email is never published nor shared.

(required)
(required)