Møter meg selv i døra

På tide med litt terapeutisk blogging.

Jeg vil påstå at jeg har generelt få nevroser her i livet. Mine barn ramler ut av handlevogner og faller ned fra klatrestativer og besvimer uten at jeg får panikk. Sprukne øyenbryn, flått i nakken og hull i hodet fikser jeg fint.

Men jeg lider altså av en eller annen slags animalsk nevrose, som får meg til å bli helt irrasjonelt bekymret for dyrene mine. Vet ikke hvor mange tårer jeg har felt over de skrekkscenariene som oppstår i hodet mitt – katter, kaniner, ildere, og værst av alt – hundene mine. Jeg klarer rett og slett ikke å ta kontroll over bekymringstankene.

Nå er selvsagt mitt nye bekymringsobjekt lille Sheriff:

photo

Hviler ut etter, ved nærmere ettertanke, en vellykket minitur på lekeplassen

Hun gjorde godt fra seg da vi testet henne – helt alene og borte fra flokken første gang – og også den første dagen hjemmefra. Høy haleføring, frampå og nysgjerrig. Men så synes jeg hun har mistet litt piffen, og virker altfor reservert og puslete. Har helt noja for å ha skaffet meg en hund med for lite mot – dette er et kjent problem med jaktlabradorene, og kan sette totalstopp for planene om å godkjenne henne som redningshund.

Så i min egenskapte fortvilelse googlet jeg “engstelig valp” – og hva kommer opp da på min store guru Google: Jo et innlegg skrevet av meg selv, om min nå gode gamle Shiva, fra 2003! Der jeg virrer rundt i hundeforumets lengste innlegg noensinne, med akkurat de samme spørsmålene som virrer rundt i hodet mitt i 2012! Følte meg omtrent like smart som da jeg ivrig googlet “Billig, antikk kakkelovn” og kom rett til mitt eget innlegg her inne fra året før… Husker også min fortvilelse over Frida som skvatt når biler kjørte forbi og ikke ville gå mer enn 100m den første uken eller to. Der manglet det ikke nevneverdig på motet senere i allefall.

Merkelig nok virker hun mer livlig og glad når vi er ute – kanskje fordi jeg da ikke står bekymret og betrakter henne med et kroppspråk som roper “Katastrofe!” Men klarer ikke helt å legge fra meg at jeg gjerne skulle sett at hun klarte å overvinne skepsisen sin litt mer og gå fram til folk når jeg ser hun egentlig vil. På toppen av det hele klarte Karin å legge seg oppå henne i et ubevoktet øyeblikk (5 sekunder…), så hun haltet skikkelig på bakbenet et par minutter etterpå – “Hofteleddsdysplasi” “Låsninger” Skjevt bekken!”. Ikke liker hun å være i bur heller, så det er nesten umulig å skjerme henne fra barna når jeg ikke kan følge med – prøvde å jukse med å legge henne sammen med Shiva i natt, men det ble mye pesing på gamlemor etterhvert:

photo

Trygt og godt og veldig varmt

Nuvel, vi får sove litt på det! Husren er hun i allefall neste blitt, se bare denne flotte hundeposegirlanderen hun lagde til gangen:

photo

Blir jo bare glad av slike rampestreker!

*** Og så kan jeg jo føye til at kveldsluftingen ikke var noen stor suksess heller, ettersom lille Sheriff vandret ut i det store intet rett ut fra kanten av kjøkkentrappa – mer skrik og halting, nå på forlabben… Kom seg fort heldigvis, men det er jo ikke bra for et mykt skjelett…

3 Responses

Write a Comment»
  1. Nanna Baldersheim

    Var det noen som sa at de trengte terapi her? Jeg iler til!

    Sherrif er nok bare litt satt ut fordi hun er pitteliten og alt er nytt. Det går seg til. Selv labbis-Bølla på seks får antydninger til depressiv atferd de få gangene vi reiser bort og plasserer henne et annet sted. (A propos hysteri: Vi er da alltid overbevist om at hun er hjertesyk og at døden er nær, før hun plutselig kvikner til og blir seg selv når alt er i vante gjenger igjen.)

  2. Camilla Nissen

    Hm, som psykolog og hundeeier må jeg si at dette er bekymringsfullt. Helt tydelig at lille Sheriff allerede har rukket å bli et av disse forstrukne barna man leser om. F.eks Finn Skårderud har skrevet mye fint om barn som vokser opp m supernevrotiske foreldre – og hvordan de gjerne utvikler spiseforstyrrelser… Stakkars lille Sheriff føler vel hun må fungere som gråteskulder, trøsteklut og muntrasjonsråd i ett for sin nye nevrotiske mamma ;-) slitsomt for en liten kropp! Så lenge hun spiser vill jeg slappet av, det beste rådet jeg som retriever-eier har motatt er følgende: slutter retrieveren din å spise, dra rett til akutten! Ikke tilfeldig at alt av slankefor har bilde av retrievere utenpå… ;-)

  3. Maria

    Godt å få kvalifiserte råd fra kvalifiserte retrievernevrotikere! Skuldrene mine er litt senket nå, og haleføringen til Sheriff er på vei opp, så det går seg nok til. Foreløpig lider hun mest av bulimi uten oppkast…

Leave a Comment

Your email is never published nor shared.

(required)
(required)