Monthly Archives: mars 2013

O lykke!

I dag skjedde det overhodet ingenting. Hva mer kan en pike ønske seg? Jeg våknet, dro på jobb, handlet middag og dro hjem. Nå har jeg rigget meg til i kosebingen, klar for Downtown Abbey maraton på TV med Frankenstein (han har fortsatt har 10 fingre). Hva kan egentlig gå galt?

Oooo! Kjenner jeg muligens frister skjebnen ved å forskuttere seieren. Meteoritt-nedslag? Togavsporing rett inn i stua? Stigende havnivå som sluker huset? Akutt kontinentalplatedrift? Og hva med det svartedauen-viruset noen har gravd opp og driver og forsker på?

photo

Lite visste vi at dette var det siste bildet på iPhonen, som om tusen år blir utgravd av asken fra Slependvulkanens utbrudd i påsken 2013. Omtrent som den stakkars forstenede hunden i Pompeii. Dette bildet kunne godt blitt min siste avstøpning altså. Men man vil da ikke utstilles på vulkanmuseet parkert i TV-bingen med pottis og øl? "This exhibit shows a young (?) woman caught by the violent volcano eruption, while slouching in front of the TV, gorging on beer, chips and salted ham, which, inexplicably contains traces of a male, human finger". Men jeg tar sjansen - har jo akkurat åpnet en deilig øl fra Haandbryggeriet.

Dagens og gårsdagens

Til de som tror jeg bare driver med løgn og fanteri: Her er dokumentasjon på gårsdagens hjemmesykepleie. Far skjelver litt på hendene, mor prøver å få dette til å virke helt normalt for barna, og barna synes visst dette er … helt normalt?!

Ellers har Frøken Fryd nok en gang et litt skyldbetynget ansiktsutrykk. Kan det være pga dagens liste av småpikesynder:

photo

Sjelekvaler? Me?

  • 1. Delt 1/4 boks O’boy med Sherrif på kjøkkengulvet?
  • 2. Spist opp godteposene til de andre barna på påskebrunsj mens de var opptatt med legobygging?
  • 3. Puttet mors pulsvarmere i do?
  • 4. Spist opp alle kjøttbollene på pizzaen?
photo

Karins kumpan was here...

Sherrif ligger ikke så langt etter -- det var en gang en regnbukse… Vovven var nok bruker nummer 5, så det var kanskje like greit.

Skal det være litt langfinger-carpaccio?

Statistisk sett vil jeg si at ca 66,7% av alle mine forsøk på å gjennomføre noe, kompliseres av uforutsigbar idioti. Det er egentlig så jeg får lyst til å sette meg ned og gjøre ingenting. Go with the flow fram til gamlehjemmet.

Forsøker vi å stelle i stand hyggelige ting for familien her i Villa Hilton? Ja. Har Herr Hilton en tendens til å da tette til avløpet, avlive oppvaskmaskiner og lage maurinvasjoner så snart invitasjonen er sendt? Ja.

Denne gangen hadde alt gått mistenkelig glatt – bordet var dekket, maten var underveis og alle var påkledd (stort høyere ambisjoner har vi ikke). Rett før gjestene kommer filleterer Joachim sin egen finger sammen med fenalåret. Inn til beinet. Og er ikke dette en glimrende anledning til å øve på å sy sin egen finger? Man skal da preppe til langtur på MC! Fram med sprøyter, sysaker og nål og tråd. På det nydekkede bordet. Bort med påskekyllinger om de ikke vil ha rød sprut på seg. I grunnen kan jeg anbefale denne løsningen: 18 minutter og NOK 0,- Mot 2,5 timers venting på legevakten!

photo

Hjertelig velkommen til påskelunsj! Langfinger-carpaccio til alle som vil ha.

Desverre måtte gjestene vente ute på trappen til den litt motbydelige operasjonssalen var pakket vekk og påskekyllingene på plass. Når vi endelig får sagt velkommen oppdager vi at Sherrif er borte. Angst og utslett! Så da måtte gjesten kjøre en blek og forknytt versjon av vertinnen rundt i nabolaget, mens jeg ringte politiet, brøler SHERRIF! over hele nabolaget som en gal dame og visualiserer blodig kadaver rundt hver sving. 20 min senere finner Joachim rømlingen sovende på glassverandaen…

photo

Litt skylkdbetynget blikk? Kan det være fordi jeg har demontert hele barnerommet mens ingen fulgte med?

Resten av dagen forløper uten øvrig dramatikk enn et sverd i hodet og en nestenulykke ned en skrent for tante-Maria og niesen (man må jo bruke sporhunden til å jakte ned det forsvunne påskeegget, og tante tar ikke hensyn til at sporhunden er anikk, og hundeføreren er 8 år).

Eller som Magnus sier til meg stadig oftere: “Jeg tror ikke andre mennesker pleier å gjøre sånn, mamma”. Det tar jeg som et kompliment! Da gjenstår det bare å se om Macho-mannen kreperer av blodforgiftning, koldbrann eller stivkrampe.

Shanghaiet – del 2

Fyttigrisen!

Etter min lovende start som Kinaekspert, med flattørkede grisehoder og uforståelige veiskilt, tok lykken en brå vending. Stolt og fornøyd etter å ha tatt kinesisk lyntog helt alene (yess, Kinaekspert), og overlevd et kinesisk festmåltid, våknet jeg og følte meg alt annet enn lækker. Middagen ville opp midt på natten, og jeg adlød middagens ønske og satte kursen mot badet. Det siste jeg husker er at jeg lette etter lysbryteren, og så ble alt svart.

Deretter våknet jeg i mitt eget oppkast, Janis Joplin/Jimi Hendrix style, alene på hotellgulvet (vel, Janis/Jimi våknet strengt tatt aldri). Hodet snurret rundt, og ingen av armene virket. Utrivelig. Løsningsorientert som jeg er, fikk jeg fart på armene og fart på dusjen, og til slutt sjekket om det var noen “Doctor on call” på hotellet. “Fniiiis… doctol?…” Næh. “Dools to the ospital opens tomollow”. Utrolig vondt i hodet, svimmel og elektrosjokk nedover armene.

Kom meg på sykehus dagen etter, der legen påpekte at i Kina, “… and there are many people here in China” så er er det vanligst å først slå hodet sitt, og SÅ besvime. De foreslo epilepsi, hjerteproblemer og gud vet hva som årsak til misæren og ville gjøre all verdens tester. Vanskelig å argumentere mot 1 billion kineseres erfaring, men jeg fikk dem til slutt til å ta en vanlig CT, og konkludere med hjernerystelse og nerver i klem i nakken.

Siden det viktigste ikke er å delta, men å fullføre (vi er da oppdratt med protestantisk arbeidsmoral) så fullførte jeg mine foredrag (det første med litt spy i håret). Belønningen var selvsagt å innta flere kinesiske festmåltid. Særlig minnes jeg syltet andetunge (10cm lange med et ekkelt lite ben i midten) som en favoritt når man er litt uggen. Så litt mer lyntog, mer syltede andetunger, og en evig lang flyreise hjem igjen. En sjekk på Bærum legevakt der de primært skilte levende fra døde, og en ukes sykemelding. Nå er jeg nesten normal, med unntak av merkelig buzzing i beina når jeg bøyer hodet, omgangssyke i hele gjengen og forkjølelse. Derav lite blogging.

photo

Team Gjølle. Mark og hjerneskade. Panacur og Paralgin Forte redder dagen.

Og ikke nok på med det! Med på kjøpet skal du få litt mark i lungene! Sherriff-biffen har jo hostet i en evighet, uten tegn til bedring. Ergo ble det lungerøntgen (farvel NOK 2000,-) der veterinæren entusiastisk meddelte at her var det fullt av mark! 5 dager med piller (farvel NOK 1000,-) og biffen er god som ny.

Så nå har vi alle rykket tilbake til start og er klar for en ny runde av hva skjebnen måtte ha planlagt for oss!