Monthly Archives: juni 2013

Kontorrotta i ødemarken

Huhei – man er jo ikke for gammel til å sove i telt! Her har jeg tilbragt helgen i ensom majestet, mens fintfolket lå i campingvogner:

photo

Palass a la Tunhovd - Numedalens perle

Men akk, finn fem feil med teltet! Innkjøpt til Afrikatur. Ergo ikke overtelt, vanntette glidelåser eller fortelt. Ergo en liten innsjø – inne i teltet…

photo

Vaskefat i hjørnet - teltet er tydeligvis tett innenfra og ut, siden vannet ikke renner ut av teltet...

Ettersom treningskameraten spiste opp alle klipsene på varmedekkenet sitt, endte treningskameraten raskt som teltkamerat, og deretter som soveposekamerat – det var jo litt kaldt med bare pels.

photo

Varme og glade jenter på tur

Men fysj – soveposekameraten ser ut til å ha ringorm (nå som vi akkurat er ferdige med lungemark…). Dette er visstnok ganske smittsomt mellom dyr og mennesker. Til slutt blir jeg også seende slik ut?

photo

Nei, det er ikke min pupp med ringorm. Ennå...

Og dobbelfysj – kontorrotta er ikke vant til å gå spor med hunden. Nå ser de fleste fingrene mine slik ut – og klistret seg godt fast i bilrattet på vei hjem:

photo

Her må det litt herding til

Både jeg og Sheriff var enige om at dette var en fin tur. Dansing på bordene, nakenbading og verden største St. Hansbål også. Og så godt som man sover alene!

Nær døden – for egen hånd

Etter tre dager som slappfisk og febersyk, var det på tide å våge seg ut med damelaget – mor, datter og to tisper på tur i nabolaget. Guttene hadde kvalitetsid her:

photo

Mekkemekka

I rask rekkefølge klarte jeg å putte hele hånda godt inn i brenneslebusken, og så godt inn i hundedritten. Nei jeg tenkte ikke på meg selv, men på at min datter ikke skulle vandre halvnaken inn i neslehelvete, og turgåere inn i den strategisk plasserte hunderuka. Men, vi fortviler ikke, det er en lite bekk 200 meter unna. Off we go, og så sklir jeg ned den bratte skrenten ned mot bekken. Klamrer meg fast, og er fornøyd med å ha stoppet 2 mm ovenfor bekken.

Plutselig blir jeg bokstavelig talt slått med balltre over ryggen. Fyttigrisen, jeg trodde min siste time var kommet og at lille Karin skulle bli etterlatt med to våte hunder for evig mens voldsmannen avsluttet siste rest av spunk i Fru Gjølle.

Da gikk det opp for meg at jeg klamret meg fast til et elektrisk oksegjerde. En høy pris for å ikke ramle i en 10 cm dyp bekk… 6000+ volt gjennom min stakkars kropp. Heldigvis er det ampere som dreper, ikke volt, for de som ikke sov seg gjennom O-fag.

photo

Oksene holder seg innenfor gjerdet. Jeg kommer for alltid å holde meg utenfor...

Deretter fulgte den herlige utfordringen å dra seg opp igjen uten hjelp av mordergjerdet, og uten at hunder eller småpiker kom borti gjerdet eller ramlet nedi ku-risten rett ved siden av.

Alle overlevde, og spiste kveldsmat på trappa… og slåss litt til før solen gikk ned.

photo

Lillesøster snur sitt rødgråtte ansikt vekk fra kamera... husker ikke lenger hva det var, men det ser ut som om den skyldige sitter ved siden av?

Forfulgt av avkommet – gjemsel for voksne

Sår hals, feber og flate batterier. Enormt behov for å sove til jeg våkner – kan ikke huske sist jeg gjorde det faktisk. I går ble jeg vekket 06:30, og fikk ikke sove igjen til tross for min manns heltemodige og raske evakuering av barn fra soverommet. I dag hadde jeg en bedre plan, og gjemte meg på gjesterommet. Hadde faktisk sommerfugler i magen ved tanken på å få sove uforstyrret.

06:05 ble jeg vekket av et ondsinnet fnis ved øret, og en vræl i rompehøyde. Gjestesenga er jo bare 90 cm, så småmonstrene hadde fordelt seg på langen. Karin trakk korteste strå og vant nederste halvdel, og med på kjøpet fikk hun storebrors skadefro sparking i hodet. Ikke en god måte å starte søndagen på. Hva med late dager og idyllisk søndagsbrunsj? Bare valium-barn som får oppleve det…

Middagsluren ble ikke stort bedre, vekking tre ganger på halvannen time, for viktige ting som å fikse borrelås på skjelettdrakten…

Tilværelsen som korridorpasient må jo være mer helsebringende enn dette. Men nå er det snart klart for langhelg i telt – her er den største faren rødvinsglade venninner – de skal man jo heller ikke kimse av etter kl 02.

Tempus fugit

For et liv – nok en fredagstur til vestlandet, med enda dårligere start og slutt. Kl 05 sto jeg i dusjen og kjente verden svaie. Men det gjør jo ikke noe – man kan jo bare vaske håret mens man sitter på gulvet i dusjen. Og hvile litt i mageplaskpositur på ull-kelimen foran vasken, mens verden spinner rundt.

12 timer senere sitter jeg på den samme forbannede flybussen til Flesland, som nå  bruker fire ganger så lang tid som stipulert. Ankommer nok en gang sikkerhetskontrollen 25 minutter før avgang. Med de samme forbannede høye helene – den ene knakk i farta, så da måtte jeg springe i albatross-stil. Denne gangen gikk det ikke like bra som sist, og jeg felte et par voksentårer på skranken til Norwegian, etter at flydamen bjeffet at gaten stengte for fem minutter siden, og gikk sin vei.

Men hei – 40 min senere gikk det et nytt fly, helt gratis og greier, så da var det bare å tørke de tre tårene og kjøpe trøste-sushi og trøstevaffel.

I dag har vi viet dagen til hver vår favorittsyssel. Joachim har laget saus, og jeg har laget redningshund.

photo

Gullet til mor hviler ut etter nesten 1000m rundering. Til sammenligning er rundering i på elitenivå i brukshundkonkurranse 400m. Hah! Gå deg vill - vi kommer! Vel og merke tidligst om et år...

Prosjekt Saus er nesten like omfattende, og viser seg å ha to litt uheldige bivirkninger (tre, om man legger til brei-over-baken); totalkaos på kjøkkenet:

photo

Opprydning tilfaller alltid sausekokkens kone...

… og kokt Ikea-kjøkken – nå vet vi hvorfor skapdøren over sausetronen har blitt så boblete:

photo

Sauseskadet dør

Ha en strålende helg – med eller uten knekt hel, sauseskadet dør og susing i topplokket!

Tretti pluss moms

Et nytt år begynner! Nærmere 40 enn 30 nå… Da har rompa falt nok en centimeter på sin uvergerlige reise mot sitt endepunkt 13 cm under startpunktet (fakta fra min psykologvenninne som sikkert har lest litt biologi). Men siden 40 er de nye 30, må jo 30 være de nye 20. Og 20 er det jo med fornuften i behold som har lyst til å være igjen. Altfor lite klesvask, nattevåk og luking i 20-årene.

Dagen startet med en litt frenetisk venting i ca 1 time på frokost på sengen. Eller frokost i sengen som det gjerne blir når 3-åringer spiser eggerøre i sengen – dyna er jo en kjempeserviett. Deretter panisk leting og roping i jakten på akkurat-de-solbrillene og walkie-talkie (ja det må gutter på 38 ha når de skal på guttetur). Ankom flytoget i fart, på høye heler,  med ca 0,3 sekunders margin og suste til vestlandet for å dele visdomsord med kystnæringen.

Like hesblesende tur tilbake, der jeg løp forbi hele køen til sikkerheltskontrollen med 25 miniutter til avgang. Nå med blødende tær i de samme forbannede høye hælene. Og ble sittende 24,5 min og vente på flyet. Flesland er visst ikke like stor som Heathrow… Litt beskjemmet, ettersom jeg måtte sitte sammen alle de jeg hadde sneket forbi. Nuvel.

Vel hjemme var det riktig idyllisk med glade barn og hunder. Inntil glade hunder raskt veltet glade barn, og deretter var det grining og hyling av og på til de ble presset i seng. Resten av kvelden ble viet storopprydding av arbeidsrom/gjesterom.

photo

Før-bilde av syndens bule. Som vanlig ingen etter-bilde.

Muttern inntok rollen som Hilde Hummelvold. Meg i rollen som patetisk “extreme horder” sittende på gulvet pirkende i poser som inneholdt en god blanding av ødelagte modem, viktige kontrakter,  den ene votten alle har lett etter, og “å – den dingsen kan bli fin etter en reparasjon på ca 20 timer”. Vi ble ikke ferdige for å si det sånn.

I avdeliingen for gleder nærmere 40 enn 30, så tok jeg hele siden på bilen. I P-huset med ca 10 kolleger stående i kø bak meg i påvente på at jeg skulle manøvrere monstertrucken inn i en altfor smal plass. Og ikke nok med det – skaden på bilen jeg skrapte opp er taksert til 5000+

photo

Eh, nei, ripen lot seg ikke gni bort med optimisme...

Hipp hipp hurra!

Overdose frisk luft

For en strålende ide å sette opp telt i hagen og overnatte der. Barna var ekstatiske, og ved 23-tiden vinglet fortsatt teltet fram og tilbake mens storebror og lillesøster sloss og koste seg med hoijing og vræling. Heldigvis er de ganske likt matchet – storebror er sterkest, men lillesøster er skumlest når hun blir sinna. Søte er de først når de sover:

photo

Våknet bare 4 ganger mellom 05 og 06:30.

Gikt og liktær trives dårlig på utstyr fra speidertiden… men det helt ok å sove i telt når man har skikkelig liggeunderlag. Dog hadde jeg glemt hvor mye mikk det er å lokalisere og montere det hele for oss ikke-ingeniører og ikke-genier.

Ellers er det full pinne med lille redningshunden. I dag knallet vi til med 800m rundering, hvilket er helt supermegafantastisk bra for de som ikke er innvidd i denne verdnen  (Ok, det gikk ikke helt strøkent hele veien da…)

. Og siden dette er en interiørblogg (?) så kan jeg jo dokumentere med et lite bilde av sengetøyet dagen derpå – granbar og mose både her og der:

photo

Hodepute a la Norske Redningshunder

Kom ut av form med Maria

Jøsses! Ting forfaller fort når man har blitt 30 pluss moms. Min allerede patetisk korte joggerunde, som vanligvis blir tilbakelagt på ca 45 min, viste seg å ha blitt fryktelig kupert og tungløpt. Jeg måtte gå, slik de anbefaler i Treningsprogram for Håpløse.

Kan kontinentalplatedriften ha skapt ekstra oppoverbakker  mellom Kattås og Jordbru siden april?

Jeg tok et bilde av mitt rødsprengte ansikt for å illustrere, men det så så ille ut, at det ikke engang passerte min ekstremt lave terskel for outing av egen utilstrekkelighet.

Førti, feit og ferdig 5 år før tiden? Ny slagplan er snart på teoristadiet…

Vidunderbarnet

På tide med litt skryting – det er jo derfor man har blogg – for å vise seg fra sin gildeste side. Spesielt skryting av hund, føler jeg rangerer veldig nær toppen av imponerende uinteressante blogg-tema.

photo

Best i verden. Med unntak av at jeg gnafset i meg sporlina i et ubemerket øyeblikk.

Men altså, mitt minste vidunderbarn besto lydighetstesten i Norske Redningshunder. Ikke med glans, men Godt Nok Er Best, som vi har lært av Gudmund Hærnes.

Sheriff hadde en meget fri tolkning av “fri ved fot” og vitaminpilleboksen klapret som en kastanjett i munnen hennes da hun skulle apportere den (hva slags venner er det som velger en glatt plastboks som er større enn hundens kjeve, jeg spørger kun… kanskje venner som nettopp har ligget 1t og 15 minutter i diverse mygghull for deg og hunden din :) )

Men fellesdekken var en triumfmarsj, altså. Dette er marerittøvelsen der hundene skal ligge på rekke, eierne forsvinner og blir borte i 5 min, mens diverse forstyrrelser skal passere foran hundene. Her strøk jeg to ganger på rad med Shiva, til tross for timesvis med øving. Med Sheriff hadde jeg øvd hele to ganger før, og likevel lå hun selv om hunden ved siden av reiste seg. Jenta si det.