Nær døden – for egen hånd

Etter tre dager som slappfisk og febersyk, var det på tide å våge seg ut med damelaget – mor, datter og to tisper på tur i nabolaget. Guttene hadde kvalitetsid her:

photo

Mekkemekka

I rask rekkefølge klarte jeg å putte hele hånda godt inn i brenneslebusken, og så godt inn i hundedritten. Nei jeg tenkte ikke på meg selv, men på at min datter ikke skulle vandre halvnaken inn i neslehelvete, og turgåere inn i den strategisk plasserte hunderuka. Men, vi fortviler ikke, det er en lite bekk 200 meter unna. Off we go, og så sklir jeg ned den bratte skrenten ned mot bekken. Klamrer meg fast, og er fornøyd med å ha stoppet 2 mm ovenfor bekken.

Plutselig blir jeg bokstavelig talt slått med balltre over ryggen. Fyttigrisen, jeg trodde min siste time var kommet og at lille Karin skulle bli etterlatt med to våte hunder for evig mens voldsmannen avsluttet siste rest av spunk i Fru Gjølle.

Da gikk det opp for meg at jeg klamret meg fast til et elektrisk oksegjerde. En høy pris for å ikke ramle i en 10 cm dyp bekk… 6000+ volt gjennom min stakkars kropp. Heldigvis er det ampere som dreper, ikke volt, for de som ikke sov seg gjennom O-fag.

photo

Oksene holder seg innenfor gjerdet. Jeg kommer for alltid å holde meg utenfor...

Deretter fulgte den herlige utfordringen å dra seg opp igjen uten hjelp av mordergjerdet, og uten at hunder eller småpiker kom borti gjerdet eller ramlet nedi ku-risten rett ved siden av.

Alle overlevde, og spiste kveldsmat på trappa… og slåss litt til før solen gikk ned.

photo

Lillesøster snur sitt rødgråtte ansikt vekk fra kamera... husker ikke lenger hva det var, men det ser ut som om den skyldige sitter ved siden av?

One Response

Write a Comment»
  1. …og alle var enige om at det var en fin tur…?

Leave a Comment

Your email is never published nor shared.

(required)
(required)