God jul!

Ho-ho-ho, julenissen har ankommet Villa Hilton. Så har også en kjempeleveranse med koks og en vakker ny snøfreser, så nå er vi rustet til ekte vinternetter.

Barna sover, Joachim spiller gitar (tre strofer av noe han påstår er James Bond-melodien) og vi har en pose med julegodis i skapet. I ovnen står vår svenske juleskinke og nærmer seg 50 grader (oddsen for at jeg glemmer den når den nærmer seg sine foreskrevne 72 grader er relativt store…), i fryseren ligger lussekattene klar til frokost (de ble litt mørkere enn normert i år).

Alle julegaver er under kontroll inntil det motsatte er bevist og i morgen bærer det avgårde til storesøster for ribbe og alt som godt er. Joachim har også fått en ny type indre fred etter at hans mor har forsynt ham med 10 kg Finnmarksmulter som nå residerer i den enorme fryseboksen vi arvet med huset.

God jul til alle store og små lesere!

Hjelp, det går baklengs!

Akk og ve! Det går baklengs, både byggningsmessig og teknologisk. To rom er nå rensket for alt, og står ribbet inn til skinnet med bjelkelaget stikkende ut. Stubbloftsleira er bare delvis fjernet, da den har en tendens til å omvandle seg til fint støv som kryper inn gjennom lukkede dører og legger seg som et tynt, grått, knasende lag på alt (regner med at mine nyervervede grå hår kun er stubbloftsleire som kan vaskes ut med litt Timotei!)

Varmtvannet i 2 etasje forsvant for to dager siden, og i hele dag har halve første etasje vært uten strøm. På kjøkkenet har hovedvasken gått tett, og har kun varmtvann, mens utslagsvasken kun har kaldt vann. Utrolig hvor klønete matlaging blir av slikt. Da vannet forsvant i 2 etasje måtte vaskemaskinen flyttes ned i kjelleren, som kun har adkomst gjennom en skummel luke i kjøkkengulvet, eller fra hagen. Ergo er klevask også blitt litt klønete.  Så også vasking av barn, som foregår i balje inni dusjkabinettet

Bader

Lettere ergonomisk uheldig arbeidsstilling, men gulpestanken forsvant i allefall...

Nå har elektrikeren vært her og fikset strøm til doen nede, så om jeg finner fram ned trappa og gjennom stua i mørke (og kulde!) så er det i allefall lys på do. Og det er fint, siden jeg må stå der og vente på at sisternen skal fylle seg, slik at jeg kan vri på stoppekrana til do så den ikke blir stående og suse… Det gjelder bare å finne den halvdelen av gulvet som har fungerende varmekabler, så går ventetiden som en drøm. I følge Joachim vil det bli værende strømløse til denne delen av prosjektet er ferdig, for isolasjonen rundt ledningene smuldret opp når han tok på det. Rørleggeren som skulle begynt på mandag, setter først i gang i morgen kveld…

Jeg trøster meg med at vi tar et skritt tilbake og så ti skritt fram. Jeg er veldig klar for ti skritt fram nå!

En uke i det høye blodtrykkets tegn

Forrige tirsdag sank Joachim og jeg utslitte ned i sofaen etter jobbing, maratonundervisning, legging av barn, pakking og organisering. Skuldrene rakk nesten å synke ned til normalposisjon da Joachims telefon ringte  øynene hans ble tallerkenrunde. Moren hans hadde fått et alvorlig hjerteinfarkt og var fraktet i luftambulanse til Oslo – noe særlig mer fikk vi ikke vite, så da var det bare å kaste seg i bilen og håpe på det beste.

Seg selv lik sto svigermor opp fra de døde, og noe rehabiliteringshjem ville hun ikke på, nei. Så da ble det Casa Gjølberg i stedet. Vi var litt usikre på hvor rehabiliterende det egentlig er for en hjertepasient å bo i et flyttelass sammen med en toåring, en nyfødt, en stor hund og masse pappesker – igrunnen kunne jeg tenkt å legge meg inn på rehab selv titt og ofte…

Lørdag hastet vi ut på den fredeliga oasen IKEA for å kjøpe ekstraseng. Joachim stønnet noe voldsomt da han slepte de 3 flate pakkene opp trappa alene, og senere fant jeg årsaken; ferdig montert veier den intet mindre enn 102 kilo! Tanken på å skulle demontere den for å få den ned igjen når vi flytter en uke senere, var lite fristende, så da ofret vi dobbeltsenga.Glemte jeg å si at au pairen hadde en venninne på besøk også? 5 voksne, 2 barn og en stor hund fordelt på 45 kvm grunnflate!

Jeg har derfor gleden av å presentere nok en Før-og-Etter serie på vår ferd fra ekstrem oppussing til ekstrem oppløsning:

KONTORET:

17_-834868684

Før: En rolig plass for litterær nytelise og akademisk kontemplasjon

Kontor etter

Etter: Ja, her er det fint å hvile ut etter tre hjertestanser...

SOVEROMMET

17_-1110904695

Ah - kjærlig oppusset av min mann da jeg var 6 uker i USA i 2007

DSC01863

Aiai - to barn og en svigermor senere...

Men til tross for at finsk forskning viser at kvinner som bor med svigermor lever kortere, så var det faktisk veldig hyggelig å leke storfamilie i 5 dager. Spesielt Karin syntes det var toppers å snorke i  farmors fang. Magnus presterte riktognok å si “Hysj! Stille, innestemme” når hun pratet for mye under et kritisk øyeblikk for Byggmester Bobs veibygging (Magnus’ favoritt-DVD), og hun har en besnærende evne til å lure på hva jeg mener om når oljen vil ta slutt, hva som egentlig skjedde 11 september og om monarkiet er en god ide – spørsmål folk i barselpermisjon sjelden har svaret på, og som jeg i allefall ikke lurer på før frokost. Men det var veldig hyggelig å bli møtt med en kopp kaffe om morgenen og ha selskap på dagtid. Fårikål og kjøttkaker fikk vi også!

Nå får vi nøklene til huset i morgen, og så braker det løs!

Karin karrierekvinne

Tidlig krøkes osv. Tirsdag hadde jeg gleden av å måtte gjennomføre et 3-timers jobboppdrag. Mandagen ble derfor en øvelse i kombinasjonssporten høyverdig intellektuelt arbeid + nyfødt barn. Karin syntes hjemmekontor var et begredelig konsept, men vi kompromisset på at hun fikk ligge i bæresjal på magen min mens jeg vugget lett foran PCen og ekspress-tenkte mellom ammepausene.

Hjemmekontor

Tirsdagen var et logistikkmaraton for å være klar til jobb kl 14. Magnus plassert hos mormor mens A passet Karin utenfor auditoriet der jeg underviste. Alt gikk helt etter planen fram til jeg så at all melken jeg hadde pumpet ut hadde rent ut overalt i plastposen… Fikk helt det meste tilbake i flasken og hun sov og spiste seg lydig gjennom alle de tre timene.

Dagen i dag ble tilbragt først hos fysioterapeut, der jeg fikk noen drepende kjedelige øvelser for å fikse bekkenløsningen mens Karin sov og spiste, og så fikk Karin være med på sitt første møte i banken – det ble tilbragt sovende på bordet, mens mor signerte gjeldsslavepapirene:

Møte i banken

Så da har hun fått testet karriere innen akademia og finans med stor suksess. Modellkarrieren er desverre satt noe tilbake grunnet et anfall av pizzatryne (melkeutslett) men jeg aner et stort søthetspotensiale, altså (hvor mye tjener egentlig Lano-ungen og Leverpostei-gutten? Eller blir pengene satt på sperret konto?)

Ellers har ammetåka satt inn for fullt, men jeg fortviler ikke, da jeg har funnet et utmerket løsning på min galopperende presenilitet; fest post-it lappen direkte på ungen (hun er det eneste jeg ikke glemmer – bank i bordet!)

Post it girl

Før og etter

Fra å ha bodd i en slags interiørkatalog rundt tiden for visning, ligner heimen nå mest et utplukket konkursbo…

Her et bilde fra våre glansdager på Abildsø, omgitt av absurde mengder pynteputer, orkideer, grønne epler, stearinlys og krydderurter i hver krik og krok:

Før

Til dagens variant der vi sitter i hver vår stol, og gjestene på gulvet… Vi trodde det ville ta litt tid å få solgt sofaen vår, men den gang ei. Den forsvant ut døra innen et døgn etter at vi la ut annonser på Finn, men jeg sitter gjerne på gulvet for 12.000 kroner.

Etter

Jeg har kapret den store stygge ulven i hjørnet (stolen altså, ikke den skjeggete mannen), men siden jeg ofte ender med et barn på puppen og et barn på fanget, så synes jeg at jeg fortjener det!  For spesielt interesserte er dette en Lazyboy Recliner med spak (500,- på Finn). Det velourgrønne trekket gir ekstra godt feste og kontrast til smuler og schäferhår (den skulle bare stå på kontoret), men den er så utrolig god å sitte i at jeg tilgir den dens litt uskjønne ytre for øyeblikket.

Karin er født!

Til tross for egne spådommer om elefantsvangerskap, ble det endelig et nytt tilskudd til Team Gjølle den 14 oktober.

Første måltid

Natt til onsdag våknet jeg i 2-3 tiden med noe som lignet på ekte vare. I 4-5 tiden kom riene tettere så jeg begynte å bli sikker i min sak. Vekket Joachim og fikk organisert kostebinderiet og dratt av gårde. Ankom ABC-klinikken, vel forberedet på fødsel i vann uten smertelindring… Ble sjekket til 3 cm og bedt om å hvile til det tok seg opp. Hvile?! Dette fristet overhodet ikke, så jeg vandret litt rundt i smug. Litt senere var det med litt velvilje nesten 4 cm, og ble beordret mer hvile (for de uinnvidde, så skal livmoren utvide seg fra 0 cm til 10 cm før barnet kan komme ut). Jokke syntes hvile var en utmerket ide for å småsove.

Så var det vaktskifte, og med all denne irriterende hvilen så gikk alt i stå. Var oppe i nesten 30 min mellom riene og den onde nye jordmoren mente jeg bare var 3 cm. An en fødsel gå baklengs? Umpf! Jordmor foreslo at vi skulle rusle en tur og ta en kopp kaffe. Kaffe!? Jeg begynte å bli stressa for å ha lurt Jokke fra jobben nok en gang, og følte mine kvinnelige instinkter feile totalt. Så vi la litt mismodig rundt på en vandring på Ullevål sykehus. Inne på Kiwi begynte det å ta seg opp litt, og jeg sto lett henslengt rundt Lotto-maskinen og pustet tungt mens jeg spiste rosinbolle og prøvde å se uanfektet ut. Deretter tok vi fatt på gravlunden, og jeg ble mektig irritert over at folk stumper siggen sin oppå søppelkassene som jeg trengte til å holde meg fast i (prøvde å unngå jamring og klamring rundt gravstøttene). Vi avsluttet med en seiersrunde i trappene opp og ned til 9 etasje i Kvinneklinikken. Juhu! 2-4 minutter mellom riene, og 6cm åpning. Jordmoren ville komme inn og sjekke om en time, men etter en halvtime kjente jeg at det begynte å haste og dro i den røde snora. Badekaret ble fylt og rett etter at jeg kom i vannet begynte pressveene.  Så da rakk jeg ikke akupunktur, massasje eller andre godsaker denne fødselen heller.
Selve utdrivningen tok ca 15 min og var ganske sjokkartet. Med Magnus var jeg nok mer utmattet, og husker egentlig ikke helt hva som foregikk. Nå var helt mentalt til stede og det var egentlig ganske traumatisk en kort stund. Jeg lagde lyder som jeg bare har hørt på horrorfilmer jeg aldri tør å se uten å holde meg for ørene. Kroppen min fortalte meg at jeg kom til å dø hvis jeg ikke fikk ut denne ungen, og det har jo kroppen helt rett i. I tillegg hadde jeg store problemer med å skjønne hvordan jordmødrene ville at jeg skulle stå i badekaret når de sa de ville ha ansiktskontakt med meg – I mitt lille hode skjønte jeg ikke hvordan skulle jeg ha hodet og rompa på samme sted samtidig? Huh? Har aldri vært god på logistikk, særlig ikke i kombinasjon med dødsangst. Da jeg endelig fikk løst dette mysteriet ved å legge meg på rygg kom hodet kjapt ut, og på neste ri kom resten av kroppen ut. Litt underlig å vente et minutt med et hode ut mellom beina, men det gikk riktig så bra. Så kom hun opp til meg og var bare deilig, deilig, deilig, og det har hun vært siden. Ittno rifter som måtte sys, lite blodtap og ikke noe most halebein. Et klart framskritt fra sist.

Dagen etter våknet jeg überfresh, sminket meg, knøt på meg mitt bæresjal og spiste en stor frokost.


Første tur i bæresjal, 15 timer gammel

Så tok vi en lur, og deretter følte jeg meg alt annet enn überfresh plutselig. Opp kom frokosten og feberen krøp raskt opp mot 39. Usj! Kontaktet jordmor som entusiastisk annonserte at dette lignet på svineinflusensa (!). Jaha. Så stakk de tykke pinner ned i halsen min og opp i nesa, og markerte døren min med pest og kolera og all søppel ble fraktet ut i gule poser. Ble ikke redd, men følte meg ganske maroder og alt kom opp og ut alle veier. Da 400g Ibux og 1000g paracet gjorde noe med feberen ble jeg overført til føde B for å få intravenøs væske over natten. Her ble jeg lagt på ekte pest-og-kolera-isolat på avsperret område og alle måtte ha på seg gule drakter, hatter og spesialmunnbind før de i det hele tatt åpnet døra. Etter 2 liter med intravenøs væske var alt så meget bedre, og feberen forsvant i løpet av natta. Dagen etter fikk vi avkreftet svineinfluensa – sannsynligvis bare vanlig magevirus.

Dagen etter fikk Magnus endelig møte lillesøster. Han klappet og koste og delte alle godsakene sine med henne og Karin ble raskt kulinarisk skolert med pommes frites (i øre, nese og munn) og litt milkshake på toppen. Tog og traktor fikk hun også. Magnus synes det var helt greit å dra fra sykehuset uten mamma, men ville gjerne ha med seg lillesøster, tok et grepa tak rundt hodet hennes og dro til mens han ropte ”MIIIIN!”.

Dagen etter fikk vi endelig reise hjem, og grunnet alt kaoset ble lillesøster fraktet hjem i hentesett ala Pappa, dvs marineblå bilpysj uten føtter. Alle Nøstebarna i hjemmestrikkede, økologiske kreasjoner fnyste i forakt.

Hentesett ala Pappa
Nå har Joachim blitt smittet av basselusken, og har underholdt meg med oppkast og stønning og frostrier i hele natt, før han måtte på krisemøte på jobb, og så kom grønnblek hjem, la seg i kjelleren og siden har ingen sett ham. Au pairen er bortreist mandag og tirsdag, og vi har jo ingen barnehageplass til Magnus, så jeg får prøvd meg som alenemor og løper mellom alle de trengende i husholdningen. Frøken Karin er av Ferraritypen og går fra 0 til 100 på 3 sekunder, så det er bare å henge i stroppen. (Dette innlegget er skrevet over 4 dager faktisk…). Jeg kan hvile når jeg blir gammel… og da kommer disse dagene til å framstå som en god historie i nostalgiens lys.

DSC01746

Hva skal barnet hete?

Timing er vi gode på. Vi venter jo barn, og da er det jo fornuftig å kjøpe en gedigen villa som må totalrehabiliteres av oss selv, i vår enorme fritid, med oss boende i den med vår nyfødte baby. Babyen ventes i midten av oktober, og boligen overtar vi i midten av november. Ikke rart at vi ikke har tid til å bestemme oss for navn til barnet. Men med litt hjelp skal nok det også gå…