Min neste mann skal hete Finn – da har jeg alt jeg trenger!

“Biblioteket” har lenge sett litt ribbet ut og dermed vært en utmerket kandidat for et Finn.no-kupp. Men min dårlige halvdel mener alltid det motsatte av meg hver gang jeg bestemmer meg for å gjøre noe, så da ombestemmer jeg meg før jeg kommer i gang. Ikke så denne gang!

1200 kroner er jo et røverkjøpt for dette skatollet fra Oppegård (som ligner mistenkelig på mitt barndomshjems skatoll som ble solgt på Finn til noen i Oppegård for noen få år siden). Grunnet motvillig mann som MÅTTE på Biltema og Elkjøp (why?!), allierte jeg meg nok en gang med min far som tilhengerkjører og bæregutt. Han er som kjent ikke vondt å be, og lar seg begeistret overtale til alt fra nattlige skatoll-turer til moskusender.

Skatoll (1200,-), stol (0,-) fra innerst i garasjen (arvet? lånt? stjælt?), saueskinn (0,-) fra ytterst i garasjen.

Hele rommet er i grunnen satt sammen av Finn-saker, loppis og ting jeg har arvet eller fått. Føler meg som en meget dyktig bloggkjærring nå altså! Dyttet til og med bort lampeledningene før jeg tok bilde!

Stol (0,-) arvet av kollega, pute (0,-) arvet av far, teppe (750,-) fra loppis.

Ah! For ikke å snakke om min LazyBoy Recliner, også fra Finn-land. Innkjøpt til bekkenløsning som vel har gått over for lengst. Min kjærlighet til Lazyboy varer desverre evig, og jeg kommer alltid på en god grunn til å utsette hans endelikt.

LazyBoy (500,-) fra Finn, bilde (0,-) arvet, pidestall (0,-) arvet, schäfer (70.000,- inkludert dyrlege, mat og interiørdeleggelser).

Problemet er at hver gang jeg får ånden over meg, så flytter jeg alle husets fine ting inn i det gjeldende rommet. Så nå har jeg ingen lampe på kontoret, ikke noe teppe i spisestua, ingen stearinlys på peisen, og Magnus sitt TV-spill står midt på gulvet i gangen…

Stormen Berit spionerer på meg! I går satt jeg innesperret på kontoret og stirret på solen. I dag, når jeg skulle på trening med Norske Redningshunder, kom Berit fram i all sin prakt -- vindkast og sidelengsregn og så kalde og stive fingre at iPhonen ikke lengre kjente mine kjærlige tastetrykk. Ti minutter etter at vi var ferdig, kom solen fram.

Hvorfor må jeg ha en så ubehagelig interesse? Som jeg etter 8 år fortsatt ikke viser noe særlig talent for? Hvorfor ender jeg opp med å forlate godstol, mann og barn, og gå ut i isende regn, for å sitte under en busk, og sannsynligvis også få en god dose kjeft? Eller som sist -- skru av hodelykten og gråte en liten skvett fordi alt gikk så utrolig rævva med Frida.

Hvorfor kunne jeg ikke hatt SPA som interesse? SPA hadde sammenfalt perfekt med min late, bedagelige natur! Det nærmeste jeg har vært SPA de siste 4 årene, var forrige måned. Og hvor var jeg da? På Asker Hunde-SPA med min gamle, stinkende schäfer som jeg febrilsk prøvde å få til å lukte litt bedre til twisted sisters skulle passe henne mens vi var på ferie. 600 kroner for å vaske en hund!? Dog fikk hun Senior-shampo. Og Senior-balsam.

Nuvel, jeg tenkte ikke bare på mine egne iPhone-døde fingre i dag, men også på min yngste hund, som lå klissvåt i kald bil i mange timer og sikkert utviklet spontan HD. Tok saken an, og etter å ha passert et esel og noen fylliker, kom vi endelig til dyrebutikken hjemme. Nesten 1000 kroner for et dekken?! Jeg kikket straks på min altfr store strikkegenser innkjøpt på loppis for 15 år siden… tatarata:

Dekken til 20 kroner, anno 1996

For de med gjør-det-selv anlegg, er det en kjekk oppskrift her: http://www.hundedekken.com/

For de som ikke er med i Foreningen for Fornem Fattigdom, anbefaler jeg å kjøpe et Hurtta Pro dekken. Man skjønner den stive prisen, når man i fullt alvor lager slike videoer.

Skulle gjerne hatt slik dramatisk filmmussikk i bakgrunnen når jeg snubler rundt i skogen og med hodelykta på snei, og en gal nordlending på nakken som brøler “Spring nu Maria, SPRING!”

Mobilbilde fra lysekronefixeren. Ankomst forventet i løpet av helgen.

Det nærmer seg dagen da jeg kan nyte min innsats av blod, svette og tårer for å slepe en selvprutet (på spansk, så utslaget ble ikke h elt ideelt…) antikk lysekrone til selveste Villa Hilton. Opprinnelig fransk, via Buenos Aires, til Slependen. Ingen liten bragd, tatt i betrakning at alle krystallene måtte fraktes i håndbaggasjen sammen med PC og max kvote tax free.

Det tok en halv evighet å pusse av den værste irringen. Vissnok i renessansestil. Føler meg nok litt gjenfødt selv når jeg får den opp!

Er du en av dem som har et hus med langt mer fasjonabel standard enn kontoutskriften? Som plages av skyldfølelse fordi du håper eldre slektninger med over 500,- på bankboka skal knele og tilgodese deg slik at du kan kjøpe tre nye antikke takstein?

I såfall kjenner du til Foreningen for Fornem Fattigdom sin støttegruppe for “Oss med for høy takhøyde til ferdigsydde gardiner”. Det er grensesprengende hensynsløst at Ingvar Kamprad ikke tilgodeser oss som lider av overdreven takhøyde når han designer ferdigsydde gardiner. Ferdigsydde fardiner er jo langt billigere og tusen ganger enklere enn å sy gardiner av metervare, men akk, altfor korte til 3,15 under taket! Kid og Åhlens har noen ganske kjipe på 3 meter, og Home & Cottage har noe ganske fine til 2000,- per lengde…

Som forkvinne i foreningen, har jeg nå funnet den ulitmate løsningen: Skjøt på det som mangler og skjul stygg søm med lækkert pyntebånd. Totalsummen ble da 700,- for to vinduer. 594 for tre sett med gardiner (IKEA), 105 kroner for 6m pyntebånd (MOLS på Sandvika Storsenter). Alt strøket på med medfølgende limbånd.

Se og beundre!

Vips har vi skjult stygg søm fra skjøtingen!

Akk - hvorfor kom haugen med rot med på bildet? Jeg hadde jo samlet det sammen og skjøvet det vekk for å skjule det på bildet. Må gå på fotokurs - ett bilde ødelegge mer enn tusen ord her inne. Det ser bra ut i virkeligheten altså!

Selvfølgelig er ikke IKEA-gardinene like, så skjøtingen går ikke alltid uten bannskap. Men de små indiske barna som har laget dem gjorde sikkert så godt de kunne. I solidaritet med barnearbeiderne hjalp Magnus til å tråkke på gasspedalen på symaskinen – det gjør ellers kjedelig håndarbeid til ganske nervepirrende… To år med sengeteppe og badehåndkle som gardiner er over!

Jeg kjenner at jeghoverer bittelitt over egen fortreffelighet innen syfaget her nå. Kanskje martres jeg ennå av min mor ikke var i stand til å holde tilbake ondsinnedt fnising da jeg i 5. klasse forventingsfullt kom hjem fra håndarbeidstimen med en nydelig hvit bluse med matroskrage kantet i ferskenfarge. Ok, snittet var kanskje ikke helt haute couture, men jeg fikk MEGET PLUSS altså! Jeg så aldri noe til den siden – mistenker at mutterns kastemani tok hånd om kunstverket. Sånn går det når man får NUGGEN i håndarbeid og ikke klarer å glede seg over at ens barn overgår en!

Hadde det vært opp til meg hadde matrosblusen vært utstilt i monter i stua (jepp – har vært på visning der brudekjolen sto i monter midt i den lille leiligheten!). Så hvis noen lurer på hvorfor barna ikke fikk gardiner med prinsesser og Sabeltann på, så er det fordi disse gardinene henge der i 100 år, og  derfor må ha en så intetsigende farge at de kan passe til alle framtidige trender og formål. De skal heller aldri vaskes, for jeg aner ikke hva som skjer med de helvetes limbåndene da…

Villa er ikke det eneste som opptar vår fritid. Foruten maria sin lidenskap for redningshund, så har Joachim en lidenskap for Scootere og syke eventyr.

14 januar vil Joachim og to scooterkompiser (Magnus og Adrien) konkurere i det 9.000 km, to uker lange, Afrikanske endurorallyet “Budapest to Bamako”… på slitne klassiske Vespa scootere selvsagt… opp imot diverse SUVer, ATVer, Endurosykler, og diverse uegnede kjøretøy.

Aftenposten (Aften Aften) har idag en helsides artikkel om eventyret, så løp og kjøp. For interesserte finnes også informasjon om eventyret på bloggen til Joachim og Co: http://bamakobyvespa.no

Hvert år kommer Jula like bardust på -plutselig er man fanget i trafikkork på vei inn i parkeringshus nummer ørtitre i et sjelløst overfylt kjøpesenter, med gneldrete unger på slep, slunken lommebok, i en manisk klappjakt på de mange gavene vi skulle ha kjøpt for lenge siden.

Vi aner som regel at vi er i særrriøs trøbbel når vi vurderer polgaver til familiemedlemmer som enda ikke har konfirmert seg, gavekort på Clas Ohlson til kjæresten, Fjordland sin ribbemiddag, og lurer på om forårets juletre ikke tåler en Jul til.

Ikke så i år! Vi vil nå gni vår fortreffelighet inn i våre leseres øyne og kan nå fortelle at  Gjølles Jul nå er ca 87% klargjort. Nå lørdag arrangerte vi barnevakt slik at vi kunne ta en heldags harrytur over grensa. Innen sola var stått opp satt vi trøtte og mette i nyvasket bil (jeg lurte faktisk på hvem som var på besøk da jeg kom hjem og så en ukjent, blank bil på gårsdplassen…), med klampen i bånn på vei til søta bror (dog litt “dagen derpå” etter å ha delt en halv kartong rødvin av fineste sort kvelden før).

Kl 1842 rullet vi utslitte inn igjen på gårdsplassen med bilen proppfull av gaver, mat og drikke. Herren i huset, fikk unnagjort absolutt alle sine gaveinnkjøp (minus Maria sin), og Maria mangler kun et par-tre stykk for å være helt ferdig. Nesten all julematen ble kjøpt inn, og kvota på alkohol og tobakk tøyd “litt” for å komme helt i mål på den fronten også.

Vi ser nå fram til en desember som tatt ut av de glansede interiørbladene: Juleverksted i julehuset Villa Hilton; rolige kvelder med pynting av huset og fyring i peisen… julemusikk, julefilmer, lage snømann og gå på ski rundt huset, lese knoll og tott i godstolen, hente juletre på sparkstøttingen fra 1910… bake pepperkaker… og hovere uhemmet over alle vi vet om som ikke engang har begynt planleggingen.

Frokost før avreise:

Karin som stapper fjeset som vanlig, *bittelitt* trøtt og sur mor som ankommer sent i morgenkåpe -- det var nemlig MIN (Marias) tur til å sove til 8:30, men etter å ha blitt vekket 5 ganger mellom 05:45 og 07:25 ga jeg opp og trampet ned til en nydelig frokost dekket for alle unntatt meg. Merk også Magnus som avslutter frokosthyggen ved å kaste opp allt han har spist etter å ha satt et imaginært frø i halsen (han er livredd for frø og monstere). Min frokost besto av de bitene han ikke hadde spydd på… Nuvel

(Bildene er forøvrig tatt med to sekunders mellomrom og avspilt med en framerate på ti bilder per sekund -- merk grålysningen i vinduet!).

Utrolig vanskelig å blogge når det går så lenge mellom hver gang – hvordan skal jeg oppsummere en måned av mitt henrivende liv på en liten side?

Kort fortalt – avhandling levert, to og en halv måned før tidsfristen og begynte i ny jobb samme dag Anbefales ikke av helsemyndighetene. Dro ganske rett på ferie i Egypt, der Joachim ble kraftig matforgiftet og måtte få intravenøst og store sprøyter i sin lille bak. Anbefales heller ikke av helsemyndighetene.

Nå begynner ting å normalisere seg litt, og jeg prøver blant annet å få kontroll over dette vesnet:

Ehrm... bak ulven ligger en avgnagd telefonledning og en like avgnagd lampeledning. Utrolig nok var kontorsjefens store bestyrtelse kun rettet for hundens velferd: "HUN KUNNE JO GÅTT OPP I RØYK!!!". Kommer til å savne gamlejobben altså!

Fyr i den berømmelige kakkelovnen har det også blitt. Det er en egen vitenskap altså – mange fyringsstrategiske valg å ta – spjell, luker, tennved, første og andre påfylling – angrer nok en gang på at jeg ikke ble ingeniør – da kunne jeg blitt en selvhjulpen kvinne som kunne fyre i egen ovn og slå sammen barnevogn.

Svensk brukskunst. Proff interiørblogger ville kanskje fjernet våt hundeleke, ledning, skjev lampe og fyrstikkeske?

Høstjakta er i gang! Småvilt i søppelskapet forstyrret ukens forsøk på å sette seg ned og lese bok foran peisen:

Herr og Fru Mus. Meget velfødde og blanke i pelsen.

Joachim foreslå bensin og fyrstikk. Selv vurderte jeg nedrekking i do. Bløthjertethet og bekymring for hva man (dvs. jeg) eventuelt skulle gjøre med druknede muselik som ikke lar seg trekke ned i do, gjorde at jeg gikk for frislepp i kompostbingen. Med dobbel schäfer hakk i hel for å minke motivasjonen for nye innbrudd.

Rent bortsett fra skadedyr hygienefaktoren på topp:

Bamsen jeg fikk av storesøster da jeg ble født fikk sin første tannpuss på 34 år.

Utrolig vanskelig å blogge når det går så lenge mellom hver gang – hvordan skal jeg oppsummere en måned av mitt henrivende liv på en liten side?

Kort fortalt – avhandling levert, to og en halv måned før tidsfristen og begynte i ny jobb samme dag Anbefales ikke av helsemyndighetene. Dro ganske rett på ferie i Egypt, der Joachim ble kraftig matforgiftet og måtte få intravenøst og store sprøyter i sin lille bak. Anbefales heller ikke av helsemyndighetene.

Nå begynner ting å normalisere seg litt, og jeg prøver blant annet å få kontroll over dette vesnet:

Frida på kontoret på gamlejobben - bak henne ligger en avgnagd telefonledning og lampeledning. Godt med ny jobb...

FYr i den berømmelige kakkelovnen har det også blitt. Det er en egen vitenskap altså – mange fyringsstrategiske valg å ta – spjell, luker, tennved, første og andre påfylling – angrer nok en gang på at jeg ikke ble ingeniør – da kunne jeg blitt en selvhjulpen kvinne som kunne fyre i egen ovn og slå sammen barnevogn.

[caption id=”" align=”aligncenter” width=”374″ caption=”Broderfolkets beste.

Et lite livstegn – så vidt i allefall.

Hvor fikk jeg ideen om å ta på meg tre deltidsjobber ved siden av full stilling med innspurt på doktorgrad? I tillegg til to barn, to hunder, og akk, kun en mann.  Det er galskap, rett og slett. I forigårs satt jeg til kl 03, i dag startet dagen kl 05. Og hvorfor må barna konspirere ved å kaste opp og tisse på seg om natten? Hvorfor må hunden ule når det blåser ute om natten? Til gjengjeld raser pengene inn og karrieren ser lyst ut, så det er bare å bite tennene sammen til 1. november når doktorgrad er avlevert, og livet blir artig igjen.  Da skal jeg degenerere til 80% husmor, og fokusere på viktigere ting i livet for noen måneder, før det fyrer opp igjen i ny jobb fra januar.

Naturlig nok har jeg ingenting å melde om huslige framskritt i Villa Hilton. Snarere tilbakeskritt: Enorme mengder løv overalt, lekkende takvindu som ikke er utbedret før vinteren, og akk, persisk teppe spist av hund. Say no more. Nesten ingen ektemann igjen da dette ble avdekket…

Vips forsvant nesten en måned uten en oppdatering, bortsett fra min dårligere halvdels lange harang nedenfor med “Huskjøperens guide til dårlig nattesøvn og snarlig konkurs”.

Mitt cyberfravær skyldes 10 dager dedikert til forelesninger, biff&rødvin i Buenos Aires. Nonchalant ankom jeg Latinamerikas Paris i den tro at jeg nå var så erfaren at forberedelser var unødvendig. Raskt angret jeg da jeg sto døgnvill i en leilighet med Español-only vaktmester, ingen pesos, ingen nettforbindelse, ikke kart, ingen mat – ante ikke engag hva klokken var! Og en koffert full av skjørt og sandaler, i det som viste seg å være ca 10 graders temperatur… Nuvel.

Tradisjonen tro returnerte jeg med koffert og håndbaggasje full av antikk lysekrone, så alt var vel – se bare her:

Antikk, fransk lysekrone, komplett med selvantennende elektrisk anlegg.

Vel hjemme fant jeg det for godt å komplisere livet mitt med å påta meg en ca 20% stilling i tillegg til full jobb. Alle kosmiske krefter konvergerer nå mot 1 november, der jeg fra kl 10-12 skal organisere et internasjonalt møte, kl 13 skal levere min doktoravhandling, og fra 13-15 skal organisere et større nettverksmøte.

Jeg har delegert det meste allerede, og leser i min favorittbok “The 4-hour work-week” at research kan outsources til India. At jeg i det hele tatt kjøper slike bøker, er et tankekors jeg velger å utsette å forholde meg til til etter 1.november kl 15. Da skal jeg også bli mer levende enn død, og oppdatere langt oftere! Og ha mer tid til Barn 1, Barn 2, Hund 1 og Hund 2. Og Mann 1 (hvor er Mann 2? – dette er jo helt uten symmetri!).