Karin er født!

Til tross for egne spådommer om elefantsvangerskap, ble det endelig et nytt tilskudd til Team Gjølle den 14 oktober.

Første måltid

Natt til onsdag våknet jeg i 2-3 tiden med noe som lignet på ekte vare. I 4-5 tiden kom riene tettere så jeg begynte å bli sikker i min sak. Vekket Joachim og fikk organisert kostebinderiet og dratt av gårde. Ankom ABC-klinikken, vel forberedet på fødsel i vann uten smertelindring… Ble sjekket til 3 cm og bedt om å hvile til det tok seg opp. Hvile?! Dette fristet overhodet ikke, så jeg vandret litt rundt i smug. Litt senere var det med litt velvilje nesten 4 cm, og ble beordret mer hvile (for de uinnvidde, så skal livmoren utvide seg fra 0 cm til 10 cm før barnet kan komme ut). Jokke syntes hvile var en utmerket ide for å småsove.

Så var det vaktskifte, og med all denne irriterende hvilen så gikk alt i stå. Var oppe i nesten 30 min mellom riene og den onde nye jordmoren mente jeg bare var 3 cm. An en fødsel gå baklengs? Umpf! Jordmor foreslo at vi skulle rusle en tur og ta en kopp kaffe. Kaffe!? Jeg begynte å bli stressa for å ha lurt Jokke fra jobben nok en gang, og følte mine kvinnelige instinkter feile totalt. Så vi la litt mismodig rundt på en vandring på Ullevål sykehus. Inne på Kiwi begynte det å ta seg opp litt, og jeg sto lett henslengt rundt Lotto-maskinen og pustet tungt mens jeg spiste rosinbolle og prøvde å se uanfektet ut. Deretter tok vi fatt på gravlunden, og jeg ble mektig irritert over at folk stumper siggen sin oppå søppelkassene som jeg trengte til å holde meg fast i (prøvde å unngå jamring og klamring rundt gravstøttene). Vi avsluttet med en seiersrunde i trappene opp og ned til 9 etasje i Kvinneklinikken. Juhu! 2-4 minutter mellom riene, og 6cm åpning. Jordmoren ville komme inn og sjekke om en time, men etter en halvtime kjente jeg at det begynte å haste og dro i den røde snora. Badekaret ble fylt og rett etter at jeg kom i vannet begynte pressveene.  Så da rakk jeg ikke akupunktur, massasje eller andre godsaker denne fødselen heller.
Selve utdrivningen tok ca 15 min og var ganske sjokkartet. Med Magnus var jeg nok mer utmattet, og husker egentlig ikke helt hva som foregikk. Nå var helt mentalt til stede og det var egentlig ganske traumatisk en kort stund. Jeg lagde lyder som jeg bare har hørt på horrorfilmer jeg aldri tør å se uten å holde meg for ørene. Kroppen min fortalte meg at jeg kom til å dø hvis jeg ikke fikk ut denne ungen, og det har jo kroppen helt rett i. I tillegg hadde jeg store problemer med å skjønne hvordan jordmødrene ville at jeg skulle stå i badekaret når de sa de ville ha ansiktskontakt med meg – I mitt lille hode skjønte jeg ikke hvordan skulle jeg ha hodet og rompa på samme sted samtidig? Huh? Har aldri vært god på logistikk, særlig ikke i kombinasjon med dødsangst. Da jeg endelig fikk løst dette mysteriet ved å legge meg på rygg kom hodet kjapt ut, og på neste ri kom resten av kroppen ut. Litt underlig å vente et minutt med et hode ut mellom beina, men det gikk riktig så bra. Så kom hun opp til meg og var bare deilig, deilig, deilig, og det har hun vært siden. Ittno rifter som måtte sys, lite blodtap og ikke noe most halebein. Et klart framskritt fra sist.

Dagen etter våknet jeg überfresh, sminket meg, knøt på meg mitt bæresjal og spiste en stor frokost.


Første tur i bæresjal, 15 timer gammel

Så tok vi en lur, og deretter følte jeg meg alt annet enn überfresh plutselig. Opp kom frokosten og feberen krøp raskt opp mot 39. Usj! Kontaktet jordmor som entusiastisk annonserte at dette lignet på svineinflusensa (!). Jaha. Så stakk de tykke pinner ned i halsen min og opp i nesa, og markerte døren min med pest og kolera og all søppel ble fraktet ut i gule poser. Ble ikke redd, men følte meg ganske maroder og alt kom opp og ut alle veier. Da 400g Ibux og 1000g paracet gjorde noe med feberen ble jeg overført til føde B for å få intravenøs væske over natten. Her ble jeg lagt på ekte pest-og-kolera-isolat på avsperret område og alle måtte ha på seg gule drakter, hatter og spesialmunnbind før de i det hele tatt åpnet døra. Etter 2 liter med intravenøs væske var alt så meget bedre, og feberen forsvant i løpet av natta. Dagen etter fikk vi avkreftet svineinfluensa – sannsynligvis bare vanlig magevirus.

Dagen etter fikk Magnus endelig møte lillesøster. Han klappet og koste og delte alle godsakene sine med henne og Karin ble raskt kulinarisk skolert med pommes frites (i øre, nese og munn) og litt milkshake på toppen. Tog og traktor fikk hun også. Magnus synes det var helt greit å dra fra sykehuset uten mamma, men ville gjerne ha med seg lillesøster, tok et grepa tak rundt hodet hennes og dro til mens han ropte ”MIIIIN!”.

Dagen etter fikk vi endelig reise hjem, og grunnet alt kaoset ble lillesøster fraktet hjem i hentesett ala Pappa, dvs marineblå bilpysj uten føtter. Alle Nøstebarna i hjemmestrikkede, økologiske kreasjoner fnyste i forakt.

Hentesett ala Pappa
Nå har Joachim blitt smittet av basselusken, og har underholdt meg med oppkast og stønning og frostrier i hele natt, før han måtte på krisemøte på jobb, og så kom grønnblek hjem, la seg i kjelleren og siden har ingen sett ham. Au pairen er bortreist mandag og tirsdag, og vi har jo ingen barnehageplass til Magnus, så jeg får prøvd meg som alenemor og løper mellom alle de trengende i husholdningen. Frøken Karin er av Ferraritypen og går fra 0 til 100 på 3 sekunder, så det er bare å henge i stroppen. (Dette innlegget er skrevet over 4 dager faktisk…). Jeg kan hvile når jeg blir gammel… og da kommer disse dagene til å framstå som en god historie i nostalgiens lys.

DSC01746